Hvem punkterte evangeliet?

Jeg er ikke lenger styreleder i ADRA Norge. Gode krefter har tatt stafettpinnen videre. Men jeg fikk anledning til å holde preken på gudstjenesten ved Tyrifjord videregående skole ved starten av årets bøsseinnsamling til inntekt for ADRAs prosjekter. ADRAs arbeid er i svært god utvikling og både metodene og resultatene legges merke til i flere miljøer. Denne framgangen skyldes bl.a. ADRAs trofast støttespillere i adventistkirkene rundt om i Norge, og ikke minst ved Tyrifjord Videregående skole. Dette er folk som har landet på at det å være kristen kanskje først og fremst handler om hvordan vi behandler folk rundt oss. Jeg er stolt av å kunne assosiere meg med disse flotte folka. Å få lov å dele tanker om hva det kristne evangeliet egentlig handler var en glede. 
Bloggposten nedenfor er et manuskript til en preken. Du får lese den med en viss raushet. 
——————————————————————————————————————————
Takk for at jeg får komme tilbake til Tyrifjord. Jeg er jo blant dem som ikke taler til gudstjenester så ofte, så det er stas og med stor respekt for at jeg kommer tilbake til dere. Til daglig jobber jeg med boligpolitikk i Husbanken. Mye av fritida mi har jeg brukt på ADRA Norge. Og det er derfor jeg er her idag.
Som jeg sa sist, så er det ikke vanlig for meg å åpne innlegg og taler med å invitere Gud til å være med. Det vil jeg gjøre sammen med dere.
[bønn]
Vi står ved starten av Hjelpeaksjon 2013. Med deres hjelp og sammen borgere  – medvandrere – i Sør Sudan skal vi bygge skoler. Skoler med kompetente lærere. Skoler som bygger lokalsamfunn og som styrker sivilsamfunnet. Før vi starter, tar vi oss tid å se på en video som presenterer hva årets bøsseinnsamling går til.
Hvem punkterte evangeliet?
Hvem var det som slapp ut lufta av budskapet? Hva var det som førte til at den kristne kirke ble en bevegelse av velkledde, lovsangssyngende, øvre middelklasse borgere som holder akkurat nok liv i evangeliet til at vi pleier vår egen utilstrekkelighet. Jeg har ikke svarene på disse spørsmålene og kanskje det ikke engang er en rettferdig beskrivelse av virkelighet. Men i alle årene jeg har vært involvert i humanitært arbeid, enten det har vært i Røde Kors, Kirkens bymisjon eller ADRA, så har det ofte slått meg: Hva betyr det egentlig å følge Jesus?
Jeg har selv stått i disse benkeradene, seine stemningsfulle høstkvelder, og mottatt alterkallet:  Er dette kvelden for å følge Jesus? Om du ønsker å vise at du ønsker å følge Jesus, om du ønsker å ta et standpunkt, er du invitert til å komme fram. Jeg har stått her side ved side med andre ungdommer som fremdeles er mine beste venner. Og bekjent at, ja, jeg ønsker å følge jesus.
Det var stemningsfullt og jeg kan helt ærlig si at jeg følte en stemme inni meg som sa noe til meg. Sa noe om at dette er riktig. Disse folka jeg har rundt meg nå, det er folka mine. Og 30 år siden er det fremdeles folka mine. Men hva betød det egentlig å følge Jesus? . . . det var jeg ikke sikker på.
Det hadde å gjøre med å tro på Gud, å tro på en himmel, og tro på en frelsen. Holde meg på gofot med folka rundt meg, holde meg inne med Gud, søke tilgivelse for de få feilgrepene som jeg begikk, og målrettet leve slik at jeg kom til himmelen. Jeg husker diskuterte om vi ville kjøre slalom i himmelen? Langrenn virka å være en aktivitet som var mer egnet for frelste mennesker og engler. Det var litt slit, innsats for å komme opp på fjellet til den fine utsikten. Alpine grener var liksom bare moro. Du tok heisen opp, og kjørte litt vågalt ned. Ikke en aktivitet som egnet seg for oss som hadde hatt den svake stigningen inn i himmelen foran oss siden tenårene.
For meg ble det kristne prosjektet et fundamentalt egoistisk prosjekt. Ikke at jeg var likegyldig til hva som skjedde rundt meg. Det var bare det at jeg ble altfor opptatt med å drive menighet, holde meg i form, gå på gudstjenester, drive speider, etc. Jeg fråtset i evangeliet om å bryte lenker og slippe fanger fri. Vi snakket om det. Forkynte det. Det handlet om framtida. Løsningen på denne verdens problemer var frelsen, Jesu gjenkomst og en ny jord.
En slags quick fix i det fjerne jeg hadde klokketro på.
Det var tidlig en torsdagsmorgen midt på 2000-tallet jeg brutalt ble minnet på at dette kristenlivet ikke er troverdig. Vi satt og småsnakket før et ledermøte der jeg jobbet. En kollega og jeg småprata om livet, hendelser i helga og det å være leder. Han visste godt at jeg er kristen. Selv hadde han nok en mer agnostisk tilnærming. Vi snakka om hvor viktig det var å være troverdig som
Du tror jo på ting som ikke er sant
‘Du, Geir Olav, deg kan vi jo ikke stole på. Du tror jo på ting som ikke er sant!’
Uttalelsen vakte oppmerksomhet og allmenn latter i ledergruppa. Alle skjønte at det var en vennlig spøk mellom menn som respekterte hverandre. Jeg er utrolig god til å ta nesten alle situasjoner på strak arm. Jeg kontret med en frekkhet om at man som leder ihvertfall tro på noe. Men for meg var lå det et alvor i meldinga som kom min vei.
Jeg er nemlig sikker på at det jeg tror på er sant. Spørsmålet er bare om det er sant nok?
I tillegg til min kollega, så er det Jakob som utfordrer oss med akkurat det spørsmålet: Jakob 1, 26-27
Den som mener at han dyrker Gud, men ikke holder tungen i tømme, bedrar seg selv, og hans gudsdyrkelse er uten verdi.
En gudsdyrkelse som er ren og feilfri for Gud, vår Far, er å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød, og ikke la seg flekke til av verden.
Bli med på et tankeeksperiment som jeg har lånt av Richard Stearns (A Hole in the Gospel, s. 173-179), leder for verdens største kristne humanitære organisasjon, World Vision. Tenk deg to forskjellige menigheter.
Som navnet antyder, denne menigheten er velsignet. Plantet av en gruppe av 10 energiske menighetsplantere som brøt løs fra en annen menighet pga uenighet om tro, doktriner og musikk. Nå har den vokst til flere hundre medlemmer. Den møter i funksjonelle lokaler som rommer barne og ungdomsaktiviteter, administrasjon, smågruppelokaler. Menigheten har 2-3 dedikerte pastorer. Den har lykkes i å nå ut til det relativt velstående nabolaget, flere toneangivende lokale skikkelser deltar i gudstjenestene. Den årlige julekonserten er blitt en viktig arena for å vise ikke-troende innsiden av en menighet og en kirke.
Menigheten er velsignet med en godt styrt, men stram økonomi. Den tilbyr familierådgiving, troslærekurs, tur og treningsgrupper, kokekurs, selvhjelpsgrupper for personer med livstilsykdommer. Alle aldersgrupper har deres egne smågrupper.
Musikk har blitt en litt vanskelig tema i menigheten, så denne morgenen er det to gudstjenester. En med litt nøktern kirkelig musikk, og en gudstjeneste som det svinger litt mer av. Teksten denne formiddagen er hentet fra Lukas 12 og handler om den rike mannen som hadde fått god avling, og som bygde større lager, slik at han kunne lagre avlingen og trekke seg tilbake og nyte velstanden. Med klar referanse til et litt anstrengt menighetsbudsjett, taler pastoren om hvor viktig det er å investere i menigheten. Kollekten tas opp, og straks tømmes parkerignsplassen før deltakerne på neste gudstjeneste ankommer.
Den andre menigheten i dette tankeeksperimentet kan vi kalle ‘Forsamlingen av Guds tjenere’. Den samles under et svalende tre i øst-afrika. Medlemmene er bønder som lever av jorda. Menigheten møtes for å glede seg sammen og takke Herren for trøst og styrke midt oppe i den nøden de opplever. De stoler på at Gud skal gi dem mat, regn og vekst. De takker for Gud for barna de får, og ber om at de må evne å brødfø dem. Medlemmene er godt kjent med sorg og smerte gjennom flere tiår med borgerkrig. Menn og sønner er drept, mødre og døtre voldtatt. Helsestell er sjeldent og vannbårne sykdommer dreper barn ofte før de fyller fem år. Foreldreløse barn finnes det flere og flere av fordi AIDS krever livet av foreldrene deres.
Det finnes en skole, men få deltar i undervisningen fordi de må arbeide. Men idag er det sabbat og de kommer sammen for å feire evangeliets frigjørende kraft – de gode nyhetene. Den lokale pastoren leder menigheten ut i bønn: Herre, gi oss styrke til å holde ut. Hør oss når vi lider.
Dette er to vidt forskjellige menigheter i to forskjellige verdener. Du kjenner deg kanskje igjen i en, kanskje begge. Du har ihvertfall besøkt menigheter du kjenner igjen deler av beskrivelsene. La oss tenke oss videre at disse to forskjellige verdenene møtes. At vi bygger en bro mellom dem. Tenk deg f.eks. at du er pastoren i menigheten fra Øst Afrika, og du får besøke ‘Guds velsignede menighet’, et sted i det frodige Sør Norge.
Du sitter i benkeradene og er overveldet av musikken, prakten, lokalene. Du begynner å be til Gud: Hvordan skal jeg få fortalt disse menneskene om hva de kan gjøre for menigheten i Øst Afrika. Om barna som lider av dårlig ernæring og dårlig utdannelse. Om nøden, og lidelsen, men også om potensialet, håpet og mulighetene i det frodige afrika. Du bestemmer deg for å reise deg opp å fortelle om at du har bedt til Gud i årevis for et mirakel – en slags frelse fra lidelsen – og nå har mirakelet skjedd. Du er mirakelet!!!!
Sangen stilner, og du reiser deg og går opp midtgangen. I det du snur deg for tale til forsamlingen og fortelle, så forlater menigheten salen. Du hvisker til gud: Hvorfor åpnet du ikke hjertene på disse menneskene, så de kan forstå . . . .’
Ser du problemet her?
Den første menigheten jeg fortalte om var ingen dårlig menighet – tvert imot, kanskje en god menighet. Men den var bare så opptatt med sine egne programmer, sin egen overlevelse, at den gikk glipp av det store bildet: Bildet som forteller om virkeligheten for menigheten sør for ekvator.
I 2. Kor 8. beskrives et liknende scenario. Paulus ber de velstående menighetene i Makedonia om å samle inn penger til de svært trengende menighetene i Jerusalem. ‘Sett handling bak ordene deres, ‘walk the talk’, og fullfør deres gode intensjoner. ‘Det er jo ikke meningen at andre skal få hjelp og dere ha det trangt. Men det skal være likhet’ sier Paulus i vers 13.
 
Her tror jeg sannheten ligger. Det er blitt for lett for oss å finne mening i egenpleie.  Richard Stearns i World Vision kaller det for ‘the Hole in the Gospel’.  Jeg sa litt uærbødig at vi har punktert evangeliet.  Jakob kaller det for en ‘ren og plettfri Gudsdyrkelse – å hjelpe enker og foreldreløse’
Å være kristen er en fullkontakt sport. Skal du leve ut evangeliets budskap – dvs. skal du følge Jesus – er å hjelper folk rundt deg en del av pakka. En tro til å tro på er en tro som blir uttrykt ved å bry seg om andre mennesker. Tett på. Tilstede. Da først tetter du hullet og pumper lufta tilbake i evangeliet.
Masse lykke til i Hjelpeaksjon 2013. Takk for at du deltar.
-go

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: