På jobben – skal vi gå, stå, eller sitte?

Ledere fatter fra tid til annen virkelig viktige beslutninger: Hvordan skal vi tiltrekke/beholde de beste folka? Hvilken forretningsmodell velger vi? Hva skal vi slutte å gjøre nå? Svarene som ledere finner til disse spørsmålene har vidtrekkende konsekvenser for virksomheten. I tillegg kommer de mange småsakene som dukker opp hver dag som det skal tas stilling til.

På min arbeidsplass står vi foran en beslutning som vi ikke har råd til å ta for mye feil på. Det kan virke kjedelig og kanskje bagatellmessig. Men spørsmålet er: Hvordan  skal vi utforme det som skal være arbeidsplassene våre de neste 5-10 årene?

Diskusjoner om utforming av arbeidsplasser handler altfor ofte om valget mellom to onder: Kontorlandskap vs Cellekontorer. Dette er en lite fruktbar diskusjon. Dem som ønsker ro og konsentrasjon går i skyttergraven for å beholde kontoret sitt. De som blomstrer når det skjer litt rundt dem, de som presterer best når de får snakke med andre inntar den motsatte skyttergraven for å få til åpne kontorlandskap.

Altfor ofte blir resultatet et dårlig kompromiss.

Vi har tatt en annen vei for å fatte denne beslutningen. Som i så mange andre sammenhenger handler det ikke om å kompromisse mellom to eller flere løsninger. Det handler om å stille de riktige spørsmålene om hvilke føringer for arbeidsplassene våre framtidas krav til resultater for organisasjonen vil legge.

Det er pågår en brei diskusjon i organisasjonen vår om dette og vi vil snart få oss forelagt resultatet av denne. Det blir spennende å se hva medarbeiderne i vår organisasjon mener er de viktig når vi skal forme våre neste arbeidsplasser.

Med fare for å foregripe begivenhetene, så har jeg tenkt litt på hva jeg mener bør ha innflytelse på hvordan vi utformer vår neste arbeidsplass.

Selvfølgelig må folk få ro/uro
Det er å slå inn åpne dører å hevde at personer med konsentrasjonsoppgaver må få anledning til å konsentrere seg. De som jobber i team må få sitte sammen i teamet. Vi slår det fast tidlig – mixen mellom skjermede og åpne arbeidsplasser må matche sammensetningen av medarbeiderne og oppgavene. Dette er enkelt.

Samarbeid, samarbeid, samarbeid
Hvis det fremdeles er noen som tror at framskrittet kan tilskrives en tradisjonelle biologiske forståelsen av konkurranse – der man møtes til kamp og den sterkeste, eller den slueste, vinner, så er det dette tida for å avkrefte dette. Vår innebygde tendens til å konkurrere hverandre i senk viser seg å være dårlig egnet til å skape verdier. Når man kjemper en snever profittkamp er frie markedsmekanismer kanskje til hjelp. Skal man skape noe større, f.eks. bygge et samfunn, utvikle politikk, skape fred(!), kreves samarbeid.

Vår egen erfaring med å gjennomføre politikk har vist oss at de gode løsningene, innovasjon og nyskaping finner man ikke bak pulten i et statlig direktorat. Det er når byråkratene tar ‘uteskoa’ på og kobler forskning, kunskap og erfaring på tvers av forvaltningsnivåer og fagdisipliner vi bidrar til kvantesprangene.

Så når vi former nye arbeidsplasser så må samarbeid så i sentrum. Lokaler og fasiliteter må ha rom og takhøyde (i alle betydninger av ordet) til å skape arenaer for samhandling. Fysiske rammebetingelser, elektroniske verktøy og kjøreregler for adferd og oppførsel på arbeidsplassen må stimulere til samhandling og samarbeid.

Skap arenaer for å lytte
Jeg er blandt dem som elsker å ha mange baller i lufta på en gang. Jo høyere tempoet er, jo bedre trives jeg og jo mer får jeg gjort. Mange av mine kollegaer yter også svært godt under press. Og godt er det. Samarbeidsmantraet jeg nevnte istad gir ikke akkurat dager fylt av fred og harmoni. Kaos, tempo og kompleksitet er ofte beskrivende for hverdagen til noen av oss.

Jeg tror det skal være slik.

Men som arbeidsgiver er det helt nødvendig å gi medarbeidere tid og rom for å være stille. Være stille for å lytte til seg selv og lytte til hverandre. Med topp moderne IKT systemer som sørger for at vi kan lese epost på do og attestere regninger i senga, er det ikke mange arenaer igjen der vi er stille og får tenkt oss om. Så arbeidsplassen må ha soner for å være stille og frakoblet. Mine egne slike soner er på løpetur, på sykkel til og fra jobb og en kafetur i ny og ne. Det er med andre ord potensiale for å hjelpe meg å lage flere soner for å høre meg selv tenke og lytte til hva kollegaer har å si.

Verdighet
Jeg stjeler skamløst en FrP frase og gjør den til min: I verdens rikeste land burde ihvertfall arbeidsplassene være de beste i verden. Og sannheten er jo at vi har verdens beste arbeidsplasser. God lønn, gode frynsegoder og ryddige forhold. I skrivende stund er det brudd i tarifforhandlingene mellom LO og NHO fordi en krone ekstra i timen gjør at vi slutter å snakke sammen. Vi mangler ikke mye.

Men det er Per Fugelli som minner oss på det. At verdighet er nødvendig for å bevare god helse. Jeg skal ikke begi meg inn på å beskrive hva som bidrar til at arbeidsplassen styrker medarbeidernes verdighet. Medbestemmelse kanskje? Respekt? Eller kanskje balanse  – balanse mellom jobb og andre deler av livet? For de fleste av oss jobben en stor del av vår identitet. Når folk spør oss: ‘Hva jobber du med?’, så svarer vi ofte med en beskrivelse av hvem vi er.

Fugelli framholder at arbeidsplassen kort og godt er et helsehus. Å tilby medarbeidere verdighet i arbeidssituasjonen er god investering i helse. Å investere arbeidsplasser som fremmer dette er, ja, rett og slett en god investering i folka våre.

….mye mer
Det er selvfølgelig mye mer som skal ha innflytelse på utforming av arbeidsplasser. Men sånt har vi konsulenter til.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: