Tilkoblet, men alene?

Dette blogginnlegget er en noe redigert utgave av en tale jeg holdt på gudstjenesten under en leder- og inspirasjonssamling for ledere i lokale Adventistkirker i Nord Norge, september 2012. Temaet for helgen var relasjonskompetanse,  betydningen av relasjoner i ledelse av frivillige organisasjoner og hvordan sosiale medier kan brukes, evt. ikke brukes, av lokale menigheter. 

Målgruppe og kontekst var altså smalere og tydeligere definert enn hva som vanligvis er tilfelle for denne bloggen. Men ikke vær redd, les i vei!!

———-

Tilkoblet, men alene

Han gikk igjen inn i synagogen. Der var det en mann med en hånd som var visnet.  2 Og de holdt øye med Jesus for å se om han ville helbrede mannen på sabbaten, så de kunne reise anklage mot ham.  3 Men han sa til mannen med den visne hånden: «Reis deg og kom fram!»  4 Så spurte han dem: «Hva er tillatt på sabbaten? Å gjøre godt eller å gjøre ondt, å berge liv eller å ta liv?» Men de tidde.  5 Da så han på dem som sto omkring, harm og bedrøvet over at de hadde så harde hjerter, og sa til mannen: «Rekk fram hånden!»

Evangeliet etter Markus, kap 3, vers 1-5

En Gud som ikke går forbi
Det er to historier i bibelen som brente seg fast i meg som liten gutt. Historien om Sakkeus og historien om Jonas. Antakelig fordi en liten gutt lurte på hva et morbærtre var og om Sakkeus virkelig var kortvokst. Med Jonas var det jo opplagt: Går det virkelig an å overleve inni en hval?

Som voksen er jeg blitt mer skeptisk til det med hvalen og jeg har slått opp på Wikipedia og funnet ut hva et morbærtre er. Men historiene om disse, ved først øyekast, stusselig mennene fascinerer meg fremdeles. Men nå er det bildet av Gud som historiene formidler som fascinerer meg. En Gud som ikke går forbi – ikke forlater. En Gud som blir med hjem til middag når alle andre går ut for å spise.

Bibelteksten ovenfor forteller om en annen mann som rokket ved konvensjonene for å nå fram. Og Jesus gjør det samme for ham, som han gjorde for Sakkeus. Stoppet opp og inviterte,  ‘Reis deg og kom fram’.

Historien om Sakkeus er godt kjent. Jesus som stopper, ber Sakkeus komme ned fra treet og blir med hjem til middag var symboltunge handlinger. Sakkeus representerte skam, bedrag, svik – kvaliteter som neppe var karrierefremmende å bli forbundet med for den bebudede Jødenes konge. Men altså, relasjonen mellom Sakkeus og Jesus skulle snu opp ned på etablerte konvensjoner og verdier. Jeg merker meg også folkemengden som gikk forbi. Historien om Sakkeus er fortellingen om menneskemengden som gikk forbi, og om Jesus som etablerte en relasjon som til de grader frelste Sakkeus.

Det moderne initimitetstyrraniet
Fenomenet som historien om Sakkeus beskriver fantes for 2000 år siden og det finnes i dag. Folkemengden som fulgte Jesus, og som effektivt overså Sakkeus, finner sin like i dag. Den ufrivillig selvrettferdig menneskemengden, de fordomsfulle som gikk i flokk like under treet der Sakkeus hadde sikret seg utsiktspunkt. Overfladisk, opptatt av sitt, hadde den laget en velregissert verden der ritualene ble dyrket for ritualenes skyld, selvrettferdighet delt ut raust. En overfladisk verden der nærhet og tilstedeværelse var ofret på et politisk korrekt alter.

I år 2012 er folkemengden større. Vi er fler, har andre saker å være opptatt av og bedre teknologi til å hjelpe oss i det overfladiske prosjektet. Vi er opptatt av hva som er politisk korrekt, hva som er sannhet, vi haster mellom avtaler og vi jager profitt. Vi bekjenner oss til å tro, vi formidler, setter standard og tjener gud. Med hjelp av multipliserende effekten av teknologi er vi stand til å danne et glansbilde av oss selv, uten egentlig å måtte engasjere oss særlig.

Bjørn Eidsvåg er nesten profetisk i sangen Intimitetstyranniet når han sier at ‘alle skal være så intime, men ingen e egentlig nær; alle har søvnproblemer, men ingen er egentlig våkne; alle er tett, men ingen er nær ….og de ensomme blant oss blir fler og fler’.

Men den moderne ensomheten er allestedsnærværende og det handler om mer enn å være aleine. Den handler om ‘å stå aleine’. Å stå alene i gode dager og tunge tider. Å stå alene med omsorgsansvar. Å stå alene mot overmakten eller å være alene på toppen.

Det finnes ikke overbevisende forskning som sier at sosiale medier skaper ensomhet. Tvert imot. Sosiale medier, slik vi kjenner dem som Facebook, Twitter, etc., fungerer som en forlengelse og en begrensning av vårt allerede eksisterenede sosiale liv. Folk med store og sterke sosiale nettverk i det virkelige livet har det også på nettet. De som har små sosiale nettverk har det både på nettet som i livet for øvrig. Men teknologi og sosiale medier eksponerer oss og eksponerer glansbildene våre. Når gapet mellom glansbildet og virkeligheten blir for stort avsløres det overfladiske i relasjonene vi knytter.

Bortimot en tredel av Facebook-brukere er ‘kikkere’ – dvs. de henger på nettsamfunnet, observerer, men deltar ikke diskusjonen. Noen av disse er de som sitter stille i hjørnet på fest. Du finnes også noen på bakerste benk i kirka.

Videre er det største gruppen brukere de som bruker Facebook til å sosialisere – dvs. pleie allerede eksisterende sosiale nettverk – og som et verktøy til å ha mer kontakt med en større del av sitt sosiale nettverk, om enn bare på ad hoc basis. Sosiale medier er kraftfulle verktøy for å håndtere kontakt med våre sosiale nettverk.

Men det er også klart teknologien kan gjøre at man kjenner ekstra på ensomheten. Det finnes en gruppe mennesker som fordyper seg så mye i sosiale medier, spill og annen nettbasert aktivitet at de blir isolerte. Sosial omgang begrenser seg til de virtuelle relasjonene. Det siste året har vi i Norge sett overveldende bevis på hvordan overdreven deltakelse i online spill som World of Warcraft leder til det de fleste av oss kaller sosial dysfunksjon.

Teknologien og sosiale har altså gitt oss verktøy for å dyrke og utvikle sosiale relasjoner. Men de samme verktøyene har også gjor det mulig å utvikle og dyrke det lettvinte og overfladiske. Med minimalt engasjement kan du utvikle sosiale nettverk med en armlengdes avstand til det som foregår inne i hoder og hjerter til menneskene du relaterer til. Med tastetrykk kan du levere et velregissert bilde av deg selv – et bilde du gjerne vil at folk skal se. Trening, barna, feriene. Avstanden mellom glansbildet og virkeligheten kan bli uendelig stor.

Det er ikke bare glansbildene som kan produseres uten særlig engasjemen. Menneskers verdighet kan enkelt knekkes uten særlig innsats. Mens mobbing i gamle dager krevde et minimum av menneskelig kontakt for å plage mobbeofferet legger sosiale medier til rette for å mobbe, henge ut eller fryse ut personer uten at man i det hele tatt må være kontakt med personen det angjelder.

Er du ensom er du ikke aleine
Sosiale medier kraftfulle evne til å knytte relasjoner har altså også en bakside som enkelt lar seg utnytte. Og spør du de som hjelper mennesker gjennom tunge perioder av livet forteller de at ensomheten hos mange nesten er bunnløs. Og med teknologi og sosiale medier blir det klart for alle – også en selv – hvor ensom man er. Glansbildene strømmer på og bare en selv kjenner på hvor uoppnåelige de er.

Røde Kors melder om at flere og flere ungdom er pålogget, men opplever å stå aleine. I brytningen mellom kulturer, motstridende forventninger og en uendelighet av valgmuligheter finner flere og flere barn og ungdom at antallet bekjente øker, mens nettverket av nære relasjoner minker. I media i sommer kunne vi lese at Røde Kors ikke klarer skaffe nok frivillige til å betjene tilbudene organisasjonen tilbyr ungdom som trenger noen å snakke med. Etterspørselene overgår tilbudet.

Kirkens SOS mottar overveldende mengder av samtaler, eposter, blogginnlegg fra personer som sitter aleine. Mennesker som har sittet aleine lenge, men som avsløres på sosiale medier ved at de ikke har nettverk,

Moderne liv gir oss overfladiske relasjoner. Materiell velstand, tidsklemme, karriere, profittjag gjør sitt til at tempoet er høyt, inntrykkene mange, opplevelsene intense. For mange er det dårlige tider for det sakte, det nære og det varige.

Var det sånn det var tenkt?
Jeg tror ikke det. Og jeg blir mer og mer sikker på at lokale menigheter skal være et korrektiv til det overfladiske. I Kirken snakker vi om å være ‘kalt’. Jeg tror menighetene våre er kalt til å bestrebe nærhet og tilstedeværelse der det overfladiske råder. Det er solid dekning for dette i Jesu eksempel.  Her er fire tips der det overfladiske regjerer:

Vær nær – Historien om Guds rike: En gang spurte fariseerne Jesus når Guds rike skulle komme. Han svarte: «Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. 21 Ingen vil kunne si: ‘Se her er det’ eller: ‘Der er det’. For Guds rike er midt iblant dere. Mens religiøse i årtusener har lagt mye vekt på det hinsidige snudde Jesus denne forestillingen. Guds rike er her. Nå. Relasjonene skal dyrkes nå – ikke engang i en fjern, litt diffus framtid.

Gå sakte – Historien om Sakkeus: Han har tatt inn hos en syndig mann. Ikke bli med folkemengden som går forbi. Stopp opp. Gå saktere. Bli med hjem på middag, til en langsom samtale med de som er rundt de.

Gi respons – Historien om Nikodemus: Han kom til Jesus om natten og sa: «Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud. For ingen kan gjøre de tegnene du gjør, uten at Gud er med ham.» 3 Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.»  Denne lærde mannen fra toppsjiktet i Israel som tok mot til seg og kontaktet Jesus om natten med spørsmål som virket opplagte. Han fikk respons. Ikke et lettvint, overfladisk svar, men en utfordring og et oppdrag.

Se kvinnen, ikke samaritanerne – Historien om kvinnen ved brønnen: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» Da kvinnen møtte Jesus ved brønnen forventet hun ikke annet enn å bli behandlet som en av de utstøtte samaritanerne. Men også her snur Jesus situasjonen på hodet og adresserer kvinnen. Han forholder seg til enkeltmennesket og ikke til ‘samaritanerne’ som jødene forlengst hadde stigmatisert bort fra det gode selskap.

Fire tips fra VårHerre for å motarbeide det overfladiske. Er du interessert i hvordan det går når disse praktiseres, så tenker jeg meg at historien om den første kristne menighet kan være dekkende.

Hensikten med ‘opp’ er ‘bort’
Alt ved det moderne livet er selvfølgelig ikke overfladisk. Men bekjenner man seg til å være kristen, har man en unik mulighet – et unikt kall – til å være et alternativ, et korrektiv, til det overfladiske. Min gode venn Harald over på Harald’s blogg sier det godt: Hensikten med ‘opp’ er ‘bort’. Hensikten med å holde seg med en Gud i det høye må være å bety noe for menneskene rundt oss. Eksemplene fra Jesu levner ikke noe tvil. Menigheten skal omsette en tro på Gud i handling for mennesker.

Måtte Gud velsigne deg med ubehag, overfor lettvinte svar, likegyldighet og overfladiske relasjoner,
slik at du kan leve ekte og bevarer ditt hjerte fremfor alt du bevarer.

Amen

-go

One comment

  1. Gryne

    Gode tanker Geir Olav! Veldig enig 🙂 Hørte dere gjorde en flott innsats i nord, godt jobbet min venn!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: