Ny tur fra kartongfabrikken til hoppbakken

20120824-005642.jpg

Eyvind klar for dyst i Ringsakerfjellet

Det er den tida på året, og til tross for at fjorårets debut ikke ble den triumferden det kunne blitt, så tar jeg sjansen igjen. Det er tid for Fredagsbirken igjen. Sannheten er at jeg liker å sykle og stiller langt mer forberedt i år enn ifjor.

Problemet er bare at gutta jeg sykler sammen med også er bedre forberedt. Det fikk jeg smertelig erfare tidlgere I sommer.

La oss kalle dem Harald og Dagfinn. Jeg sykla en tur med Harald og Dagfinn Myklebust mens vi alle var på ferie på samme sted. Turen ble en skjellsettende opplevelse t/r Nissedal – Kviteseid i Telemark. De to gutta skal ha kredit for at de er hyggelige og vennlige. De venter på en eldre mann som sliter med å henge på.

Vi startet fra Nissedal i et tempo som ligger litt (les: MYE) over det jeg vanligvis starter med. Gutta la opp til en åpningsfart på drøyt 30km/h langs fjorden opp mot Vrådal. Pusten min ville satt damplokomotivet The Flying Scotsman i skyggen. Tunga hang som et slips – Alice Cooper ville misunt meg lemmet som vanligvis er festet langt bak i halsen. Jeg måtte be ungdommen dempe seg – hvilket de gjorde uten sure miner.

Jeg går ut fra dere kjenner nedfarten fra Vrådal til Kviteseid. Et lite stykke der har borti 300 høydemeter på 3,8km – nær 8% stigning/nedfart. Jeg klokka 62km/h og storkoste meg, uten å ofre returen en tanke. Framme i Kviteseid tok vi en pause. Dagfinn kjøpte en sixpack med krone-is – to til hver, han hadde ikke råd til å kjøpe bare en til hver. (Rema 1000 – logikk).

Tilbaketuren ble som den måtte bli. Dagfinn tok av oppover fjellsida og Harald fulgte på. Jeg sleit……. Jeg veit ikke om jeg klarte å glede meg over det, men da jeg var kommet snaut halvveis oppe i lia, kommer en smørblid Dagfinn trillende nedover for å være med meg opp siste biten. Han hadde allerede vært på toppen og tok et liten runde ned igjen, et par hundre meter forbi meg. Da han han tok meg igjen på vei opp for andre gang, var han hyggeligheten selv og ville gjerne slå av en prat mens vi syklet denne marerittbakken. Det var ikke at jeg ikke ville prate. Jeg var bare ute av stand til det.

Men ungdommen (disse gutta har bare såvidt runda 40) var vennlige og i imøtekommende. Inn til mål småpratet de i front, mens jeg hadde blikket låst på bakhjulet til Dagfinn. Jeg fokuserte på å komme meg tilbake til utgangspunktet med innvollene på innsiden og andre bevegelige kroppsdeler i en tilstand som, så langt mulig, lot seg reparere.

Det var en fin tur. 63km. Da vi returnerte tok Dagfinn like så godt en tur til. Dagen var jo enda ung. Jeg stavret meg over til dusjen. Vasket kroppen og talte over antall kroppsdeler med full førlighet. Det var mange nok til at.

Men idag stiller jeg til start utenfor kartongfabrikken og gir meg ikke før jeg har runda hoppbakken på Lillehammer. Bedre forberedt, med bedre sykkel og proppfull av karbohydrater vil det gå som en drøm.

Eller et mareritt.

-go

 

One comment

  1. Tilbaketråkk: CRM « ab imo pectore

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: