Død, fortvilelse og lys i tunnellen

Dramaturgien på langfredag står ikke tilbake for den som ble satt på skjærtorsdag. Etter skjærtorsdagskvelden med angiveri, fornektelse og ensomhet fortsetter langfredag med tortur, en guvernør som gir etter for populistisk press og hendelser av apokalyptiske dimensjoner. Igjen er historien for omfattende til å stole på meg – les den selv. Du finner den her.

Paradoksene og paralellene fra tidligere i uka fortsetter. Jøder og romere har, på hver sin side, maktpolitiske motiver for å rydde av veien denne mannen som hevder å være Guds sønn og som ser ut til å inspirere stadig flere mennesker. Og mens de politiske aktørene redder sitt eget skinn, jobber Gud ufortrødent videre for å redde verden.

Det er mange aktører på banen denne fredagen. Vekterne som holdt Jesus etter at Judas’ solgte både ham og sin egen sjel på billigsalg, delte rundhåndet ut slag og hån. Jødenes Høye råd er enige med seg selv at Jesus er en blasfemist og trenger verken vitner eller undersøkelser for å få det bekreftet. Pilatus er sjeleglad for å slippe å forholde seg til Jesus, og sender ham videre til Herodes. Herodes er sjeleglad for å sende ham tilbake til Pilatus. Og Pilatus skjønner hva som vil tjene den romerske stat best, frigir en kriminell og overlater Jesus til bermen.

Bermen gjør det den skal, Jesus blir korsfestet og mens romere og jøder i posisjon feirer, kommer nye personer på banen. Soldaten som ser Jesus dø. Forbryteren som kommer på bedre tanker. Rådsherren Josef som gir Jesus en anstendig grav. Og ikke minst, kvinnene.

Langfredag er starten på klimakset i påskefortellingen: Guds endelig oppgjør med synd og siste fase av hans plan for å redde verden – eller frelse, som det ofte kalles. I en tvers igjennom rasjonell verden er langfredagsbudskapet en utfordring. At Jesu død på korset har en betydning for det moderne mennesket, krever en liten dose tro.

For dem som tar sjansen på å tro, legger hendelsene på langfredag grunnlaget for en plattform – noe å bygge et liv på – de finner livreddende. Da forhenget i tempelet revnet den fredag ettermiddagen Jesus døde, satte Gud inn støtet for å redde verden. Om planen lykkes ville det være slutt på at menneskers svik, feilgrep – eller synd, om du vil – måtte henge ved dem for alltid. Hvis Jesu død virkelig ville ta straffen for verdens synd, så ville alt ligge til rette for at tilgitte, frie mennesker med rak rygg kan starte å gjenreise sine egne liv, reparere brutte relasjoner og lindre gamle sår.

I langfredagens dype mørke er Jesu død er et slags usannsynlig lys i tunnellen. Og enda er det bare fredag.

-go

Langfredag

Det ensomste
av alle trær er korsets
tre.
Det blomstrer først i himmelen.

Stein Mehren

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: