Den som venter på noe godt får ikke alltid det han venter på

Det er påske og jeg fortsetter min uhøytidelige serie med bloggposter som gir deg kirkeåret for dummies.

Det er bare såvidt at Palmesøndag kvalifiserer som helligdag. Dagen har vært feiret  i litt varierende grad opp gjennom historien. Her i Vest-Europa var det faktisk ikke før på 1900-tallet at den Katolske kirke viet dagen noe særlig oppmerksomhet og etablerte en skikkelig liturgi for dagen.

Det er Kristi inntog i Jerusalem vi markerer på palmesøndag. Det er noe paradoksalt over hele settingen. Jesus siterer profeten Sakarja: din konge kommer til deg, ydmyk er han og rir på et esel. Men etter våre begreper er ydmykheten kanskje vanskelig å få øye på da han ber disiplene nærmest rappe et esel for å få passende transport inn i Jerusalem. Oppdraget i Jerusalem var planlagt, og eselet en del av planen.

Mot alle odds ble han ønsket velkommen av en stor folkemengde som la kappene sine og palmeblad på bakken for å ønske ham velkommen til Jerusalem. Fra tekstene kan det virke som de hadde store forventninger til hva denne mannen på eselfolen skulle utrette for dem. Vi kan bare spekulere på hva de forventet seg, men skal en dømme etter stemningsskiftet utover i påskeuka, er det vel grunn til å tro at Jesus leverte noe annet enn de hadde tenkt seg.

Folket forventet å bli fri fra romerne. Jesus gjorde dem fri fra synd. Ikke noe dårlig deal, men strengt tatt ikke det folk hadde forventet seg.

For meg handler Palmesøndag om forventninger. Om å tenke større og forvente mer. Olav H Hauge sier det godt:

Det er den draumen

Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Olav H. Hauge

-go

6 comments

  1. En spennende post, Geir Olav, men jeg er skeptisk til deler av konklusjonen din. Jeg tenker at vi må forvente mer. Mer enn en Jesus som gjør oss fri fra synd. Det blir fort veldig «åndelig» og dermed ufarlig. Palmesøndag var i aller høyeste grad en politisk handling – kanskje mer politisk enn åndelig.

    Situasjonen er noenlunde som følger: Jødenes land var okkupert av romerne og jødene ventet på en Messias som skulle kaste ut romerne, gjøre jødene til herrer i eget land og innstifte et evig fredsrike.

    Påsken var den viktige viktigste høytiden for jødene. Det var markeringen av utfrielsen fra fangenskapet i Egypt i begynnelsen av deres historie. Dette, sammen med at det var ekstremt mange tilreisende i Jerusalem under høytiden, gjorde at romerne var spesielt på vakt mot opptøyer. Når skulle vel ellers den nye utfrielsen skje, om ikke nettopp i påsken. Derfor reiste alltid den lokale romerske tilsynsmannen, Pontius Pilatus, inn til Jerusalem i høytiden. Dette skjedde i en stor militærparade der romerne viste sin makt for å skremme jøder som evnt ville skape bråk.

    I denne konteksten velger Jesus å reise inn i Jerusalem som en konge slik Sakarja beskriver det, «ydmyk» «ridende på et esel», i motsetning til et krigshest. Det var en politisk handling og Jesus mente det som det. En norsk parallell kunne være å arrangere 17. maitog opp Karl Johan midt under okkupasjonstiden. Resultatet ble slik det måtte bli, noen få dager senere samarbeidet jødiske ledere (som ikke ønsket endringer i status quo) med romerne om å få Jesus henrettet.

    Så kommer vendepunktet, det uventede: En uke etter Palmesøndag står Jesus opp fra de døde og han forteller så til sine disipler at «Jeg har fått all makt i himmel og på jord.» (Matt 28,18) Det første disse disiplene sier offentlig er «Denne Jesus som dere korsfestet, ham har Gud gjort til både Herre og Messias (konge).» (Apg 2,36) Dette er politiske proklamasjoner, spesielt i konteksten av et altomsluttende romersk imperium med en keiser som titulerte seg Herre.

    Det er helt rett at dette ikke var det folk forventet seg. Det er kanskje ikke det vi i dag heller forventer oss. Vi er komfortable med en Jesus som i påsken sørger for tilgivelse for vår synd og dermed gir oss trygghet for hva som skjer når vi dør. Alt det er vel og bra, men Jesus vil noe mer.

    Hva betyr det her og nå at Jesus er konge? At han er en konge som er annerledes enn alle konger, herskere og maktpersoner vi kjenner? En ydmyk konge som rir på et esel, som aksepterer korset uten fysisk motstand?

    For de første kristne for 2000 år siden betydde det noe så radikalt som at de skapte små, men ekspanderende, samfunn innenfor det bestående. Samfunn der de delte alt mellom seg slik at ingen skulle mangle noe. Fra et jødisk synspunkt utviklet Paulus forståelsen til noe enda mer radikalt. I et samfunn basert på faste skiller mellom mennesker sa han, «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne.» (Gal 3,28) Dette er et par av de politiske konsekvensene av påsken de første kristne så. En grasrotbevegelse som nedenfra utfordrer det bestående og undertrykkende – uten interesse for bruk av tradisjonell «ovenfra» makt.

  2. Torbjørn

    Flotte tanker Geir Olav og Harald. Jeg liker spesielt ideen om den radikale Jesus som ber sine følgere stå opp mot tyrraniet og vise deres medmennesker Guds rike. Denne påsken startet godt for meg, og takken går til dere, og også min pastor som blogget om emnet i lokal avisen (på engelsk): http://catonsville.patch.com/blog_posts/blog-a-political-procession

  3. Ole-Edvin Utaker

    Ja, hvem var han, denne tømmermannssønnen fra Nasaret? A

    At han var radikal i sin samtid, er ganske åpenbart. I ettertiden er hans radikale side ofte blitt tildekket gjennom en teologisk språkbruk som ufaliggjør han i vår samtid. Philip Houm, en norsk litteraturviter som nå er død, skrev en drivende god bok om denne mannen under tittelen «Hvem var han?». Den er kanskje å få tak i hos bruktbokhandlere.

    I boken så siterer han Nordahl Grieg som sier noe sånt som (fritt oversatt): «Hvem var han denne Jesus, denne søtejesus? Jo, han er ei nattlue for gode borgere og et hengelås på pengeskrinene deres…»

    Kan så absolutt anbefales for de som vil lese en politisk radikal fremstilling av den historiske Jesus, i tillegg til den ufarliggjorte versjonen av den kristne tradisjons «søtejesus»…

  4. Tilbaketråkk: Tillit til menn som svikter « ab imo pectore

  5. Tilbaketråkk: Føl deg fri til å forandre verden « ab imo pectore

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: