Vi forventer handlekraftige ledere. Det fikk vi.

Jeg burde kanskje ikke blitt det, men jeg ble overrasket da jeg litt etter lunsj idag så overskriftene om at Audun Lysbakken takket for seg som statsråd. Skal vi tro han, så var det en ettertenksom helg som gjorde at han valgte å trekke seg.

Lysbakkens beslutning er antakelig klok. Beløpene involvert i denne saken er ikke store, men forvaltningsprinsippene som er satt på prøve er grunnleggende for demokratiet. Et parti som er så positiv til å belaste innbyggerne med skatter og avgifter som SV, kan ikke ha politikere gir inntrykk av å ta lett på forvaltningen av disse skattepengene. Risiko for omdømmetap var stor. Lysbakken og SV måtte ta tilbake initiativet i denne saken.

Det er flere interessante ledelsesperspektiver i denne saken. Her er noen.

Handlekraft vs. regelrytteri – Som leder er du satt til å skape resultater. Resultater kommer ikke av seg selv, men krever utholdenhet, handlekraft og evne til øve innflytelse. I Lysbakkens økonomiske tilskudd til organisasjoner som står nær ham politisk må sees som bidrag til å realisere politiske mål. Noe annet ville være oppsiktsvekkende, og potensielt kriminelt. Når man velger sine politiske ledere forventer man at disse er handlekraftige, og denne saken viser med all tydelighet at med Lysbakken fikk vi nettopp det. Handling, gjennomføring og hilsen hjem til sine egne støttespillere. Og han var villig til å ta noen snarveier for å få det til.

I et åpent og liberalt demokrati som vårt, forventer man at politiske ledere forholder seg til lover, forskrifter og regelverk de selv har vedtatt. Handlekraften skal utøves åpent, gjennomsiktig og innenfor spilleregler vi kjenner. For lederen handler det om å hele tiden trå balansen mellom utålmodig handling og gjennomføring på den ene siden, og lovverk, forskrifter og spilleregler på den andre siden. Makta skal utøves med en politisk teft som hjelper lederen å levere resultater under krevende forhold. I denne saken kan det virke som Lysbakken manglet denne teften.

Min magefølelse er at vi ønsker ledere som leverer og gjennomfører. Å utnytte og bruke nye nettverk, gamle kjent og lov/forskrift regelverket til å realisere politiske forventes. Å misbruke de samme, slås ned på med en styrke som ofte ikke er proporsjonal med beløpsstørrelser involvert i sakene. Men regelryttere og pushovers vil vi ikke ha. Skal vi være ærlige ønsker vi oss ledere som utfordrer grenser for å levere resultater.

Ta ansvar vs. fraskrive seg ansvar – Lysbakken har gjennom hele denne saken vært tydelig hva som har vært hans ansvar, dvs. alt som departementet foretar seg. Det har nesten grenset til det kjedsommelige, men han har gjentatte ganger uttrykt, med forskjellig grad av entusiasme, at som statsråd sitter han med det endelige ansvaret for hva som måtte vært gjort av feil i departementet. Etter at det kom fram at politisk ledelse hadde overprøvd eksplisitte innvendinger fra embedsverket, ble selvfølgelig Lysbakkens mantra noe mer enn formelt lederprat.

Viktigere er det å legge merke til at Lysbakken ikke har skjøvet andre, hverken embedsverket eller øvrig politisk ledelse, foran seg. Han har ikke falt for fristelsen å skyve begåtte feil over på en uerfaren statssekretær. Kanskje en selvfølge, men mindre trygge og reflekterte ledere kunne håndtert dette annerledes.

Fra skanse til skanse vs gjenvinne regi – Når pressen avdekker politikeres feil blir hovedpersonene ofte drevet fra skanse til skanse. Lysbakkensaken bærer også preg av dette, selv om han har vært stødig på ansvarsforholdene i saken. Etter at ‘alle kort var kommet på bordet’, dukket det opp eposter som forandret virkelighetsbeskrivelsen. Så skjedde det samme igjen. Idet han var i ferd med ta tilbake kontroll over saken dukket det opp en uklok habilitetsvurdering i en annen sak, som gjorde at han valgte å trekke seg.

Som en politisk leder som har ambisjoner om å spille en rolle i politikken i mange år framover, og som står på terskelen til å bli partileder, var det påkrevd av Lysbakken å ta tilbake regien på saken. Det gjorde han mesterlig ved å ta kontroll over sin egen avgang og kommunikasjonen rundt den. Ved å gå av viste han at han forstår hvor svekket han var blitt som statsråd og samtidig vant han forståelse ved å ta konsekvensens av feil. Jeg er tilhenger av at feil skal få konsekvenser. Med denne uttalelsen tok han i praksis energien ut av den varslede høringen saken Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite. Og han meldte tydelig hvilken standard han setter for seg selv, og hvilken standard han vil bedømme andre dette i framtida.

Selvfølgelig skulle Lysbakken ha skjønt hvor dette bar da han godkjente tilsagn i tilskudssakene. For en statsråd er det utilgivelig å, med viten og vilje, gå på tvers av økonomireglement og forvaltningslov. Men ledere gjør feil. Hvor mange feil en leder unngår å gjøre, er en dårlig målestokk for ledelse. Resultater er den eneste troverdige målestokken å vurdere ledelse etter. Hvordan ledere håndterer feil og nederlag sier også mye om deres kaliber som ledere.

Med dagens sceneskifte har Lysbakken tatt tilbake nødvendig regi på saken. Det var klokt, og helt nødvendig for en mann som neste helg skal velges til SVs nye partileder. Tid for opprydding og ny start.

-go

One comment

  1. Audun Lysbakken er politiker. Han – sannsynligvis i samarbeid med partileder og statsminister – har gjort en politisk analyse om mulige veivalg. Siden saker der pressen fatter kjempeinteresse har en tendens til å bli som en ulveflokk på jakt, oppstår det jeg kaller «ny virkelighet». Denne inneholder både sakens kjerne (i dette tilfellet bevilgning til kursvirksomhet), men dessuten en arena og hendelser der redaksjoner (både Dagbladet og andre), journalister opptrer, politikere og politiske kommentatorer uttaler seg og diskuterer på nyhetssendinger og Dagsnytt18, Aktuelt og Debatten.

    Ingrediensene i «ny virkelighet» omfatter altså ikke bare selve saken men masse annet som etterhvert preger saken mer enn kjernen. Dette er et virkelighetsspill der det er flest «nedsider» og få eller ikke noen «oppsider» for hovedpersonen(e). Masse politisk energi legges inn i spillet. Når saken dreier seg om noe så prosaisk som penger som hovedpersonen ikke har tjent personlig på, ender det hele med at hovedpersonern trekker seg. Dette tippet jeg tidlig i denne prosessen. Hadde saken vært mer alvorlig, har vi jo sett eksempler på at slik ulveflokkjakt har endt tragisk. Tenker da på Tore Tønne.

    Men politikeren Audun Lysbakken har gjort et politisk trekk, og prøver å få regien videre. Siden timingen er verst mulig sett med SVs øyne pga. Landsmøtet til helga, kommer ulveflokken til å jage videre («Egner Lysbakken seg til partileder?»). Derfor er det ulveflokken som har regien uansett til redaksjonene ikke tror det er mer å grave fram, eller en annen sak tar oppmerksomheten deres. Friskt blod.

    Vi må ha det godt i Norge når en slik sak tar nesten ALL oppmerksomhet. Skulle ønsket at noe av energien som blir lagt inn i dette kunne brukes alternativt på f.eks. å gjøre livet bedre for den norske jenta Neda Ibrahim som er blitt veteran på Dale asylmottak i Hordaland etter å ha bodd der i 9 – ni – år. Hun bekymrer seg konstant for hva som skal skje med henne og familien som ikke får oppholdstillatelse i Norge og som ikke kan returneres til der de flyktet fra.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: