‘Together we will achieve all our dreams’

Denne helga har vi sett sterke kvinner motta Nobels fredspris. Veien fram til fredsprisen har kostet blod, smerte og tårer for disse kvinnene. Veien til fred i landene deres har kostet liv.

Det er søndag kveld, jeg sitter i en lun stue med fyr på peisen og mine nærmeste ligger trygt og sover i varme senger. Det er Nobelkonsert og de tre mottakerne av årets Nobels fredspris takker for anerkjennelsen de har fått av den norske Nobelkomiteen. Den jemenittiske aktivisten Tawakkol Karman har akkurat gitt Oslo Spektrum en leksjon i gateprotest: ‘Together we shall achieve all our dreams, ….fight corruption, ….. become global citizens’.

ADRA Norge har en spesiell historie med Liberia og fredsbevegelsen bak de liberiske kvinnene som denne helga fikk Nobels fredspris. ADRA har vært tilstede i Liberia mange tiår. Gjennom borgerkrigen på begynnelsen av 2000-tallet samarbeidet ADRA Norge med vår søsterorganisasjon i Liberia, ADRA Liberia, om å bringe til veie nødly for liberianere som vendte hjem etter å ha vært på flukt i Elfenbenkysten. Under en reise for å monitorere framdriften på prosjektet ble ADRA Norges daværende daglig leder, Kåre Lund, lederen for ADRA Liberia og deres sjåfør, skutt og drept av regjeringssoldater. Detaljene rundt hendelsen har vært uklare, men det har lenge vært klart at det dreide seg om soldater uten disiplin som var ute etter verdisaker for egen vinning. Borgerkrigen i Liberia hadde med dette krevd livene til tre mennesker som hadde viet sine liv til å redde andres. Familiene til disse mennene – de var alle ektemenn, fedre, brødre – led uerstattelige tap av kjære familiemedlemmer, og vi i ADRA mistet noen av våre beste menn.

På fredag hadde jeg, sammen med enken og datteren til Kåre Lund og lederen for ADRA Liberia, gleden av å møte de to fredsprisvinnerne fra Liberia, Ellen Johnson Sirleaf og Leymah Gbowee. Vi hadde bedt om å få møte fredsprisvinnerne for å gratulere dem med prisen og forsikre dem om ADRA fortsatte engasjement for å bidra i den positive utviklingen i Liberia siden 2003.

Jeg var forberedt på presentere ADRAs arbeid i Liberia og høre fredsprisvinnerne presentere sine oppnådde resultater, politiske seire og visjoner for Liberias framtid. Men jeg ble ettertrykkelig satt på plass av disse kvinnene. Møtet ble i stedet et nært og personlig møte mellom kvinner som på hver sin måte hadde mistet mye i kampen for fred i Liberia. Det viste seg at både President Johnson Sirleaf og Leymah Gbowee var godt kjent med hendelsene som hadde rystet ADRA og familiene til våre menn tilbake i 2003.

President Johnson Sirleaf kunne fortelle at drapene på ADRA medarbeiderne, og andre liknende hendelser, var utført av rusa soldater med hverken penger eller disiplin. Hun fortalte om veldig vanskelige år for Liberia og alle dem som ønsket landet vel. Liberianerne drepte sitt eget folk, voldtok sine egne kvinner og barn, og angrep dem som forsøkte å hjelpe.

Denne fredag formiddagen i et desemberkaldt Oslo var det en rørt president som på vegne av Liberia beklaget drapene på våre beste menn. En kvinne kjent med smerte og tap viste forståelse og medfølelse med enken til Kåre Lund. Et fantastisk møte mellom to pregede kvinner som på forskjellige måter har vist styrke til å bære personlige tap vi andre bare delvis kan forstå.

Men det var Leymah Gbowee som gav oss nye perspektiver på tapet av våre medarbeidere. Hun og sine medarbeidere hadde møtt de tre ADRA medarbeiderne ute i felten samme dag de ble drept. De hadde møttes på samme checkpoint, blitt utsatt for samme gjennomsøking som ADRA-følget av de samme soldatene. Samme kveld, da de ankom Monrovia, hørte de nyhetsmeldinger som at ADRAs medarbeidere var savnet .

Gbowee fortalte at drapene på ADRAs medarbeidere ble den direkte inspirasjonen til at hun avsluttet sitt arbeid som sosialarbeider og viet alle sine krefter til fredsarbeid og arbeid for kvinners rettigheter. Drapene på hjelpearbeiderne fra ADRA hadde gitt fredsarbeidet et nytt momentum og hadde inspirert fredsbevegelsen som denne helga mottok Nobels fredspris i Oslo rådhus.

Familiene til våre medarbeidere får aldri erstattet sine kjære og ADRA får ikke sine verdsatte medarbeidere tilbake. Men fortellingen til President Johnson Sirleaf og Leymah Gbowee gav oss en gjenvunnet tro på at arbeidet ADRA driver er viktig. At våre beste menn – at ektefeller, fedre, brødre – blir drept finnes det ingen meningsfull forklaring på. Men vi fikk bekreftet at de gikk bort mens de bedrev meningsfylt arbeid som betød mye for mange. Dette gjør ikke tapet mindre vondt, men det skaper en større stolthet for den jobben han gjorde, skriver datteren til Kåre Lund på sin blogg.

Den fredelige søndagskvelden i sofaen hjemme i Norge virker fjern fra virkeligheten i et krigsherjet Liberia. Men helga har gitt meg inspirasjon til å jobbe videre med det verdifulle og viktige arbeidet for at flere kan oppleve tryggheten jeg tar for gitt.

Tawakkol Karmans leksjon gateprotest var nyttig: ‘Together we shall achieve our dreams’. Det er rett og slett et privilegium å være på laget til disse sterke kvinnene vi møtte på fredag. Disse som forandrer verden. Et liv av gangen.

-go

OPPDATERT 14.12.11: Les Vårt Lands dekning av møtet mellom Christel og fredsprisvinnerne her.

Les om hendelsen med ADRA medarbeiderne i Liberia i Leymah Gbowees bok
‘Mighty be our Powers: How Sisterhood, Prayers and Sex Changed a Nation at war’

On the way back to Monrovia, we encountered three men who worked for the Adventist Development and Relief Agency. They’d been in the field, too, and told us they were going to get something to eat before heading home. At the border of Nimba and Grand Gedeh Counties, we came to a roadblock manned by Taylor’s soldiers. Trucks like ours, that belonged to nonprofits, were supposed to get waved through, and we’d never had a problem before. But this day, they stopped us.

“Come outside the truck!” one of them shouted. “Put everything down!” Music was blaring. The men were smoking weed and their eyes were red.

“Everything out!” We had put our bags in the back of our pickup and covered them with plastic. We tried to hurry to untie everything, then open the bags, remove items one by one and spread them out on a large table.

My heart was pounding. Thank God I didn’t put the money in the car, was all I could think. We would be safe, unless . . . I was the only woman there; rape was always a possibility. Finally, they waved us on.At seven that night, when I was home, I heard a news bulletin: an Adventist car had been found burned near the border of Nimba and Grand Gedeh Counties; the staff was missing. A few days later, the bodies of the men we’d met were found. We later learned they’d had money in the car. The last checkpoint they’d passed was the one where we’d been searched. The soldiers there reported that “rebels had attacked.”

I had come that close to never seeing my children again. How much more clearly could God have said to me, “This job isn’t worth it—leave and do what you really want”? Within a week, I resigned from the Trauma Healing office. Occasional consulting work with other social service agencies brought in a little cash, and Tunde provided for the children. I would get by. My work with WIPNET was what mattered now.Leymah Gbowee, Mighty be our Powers, kap 12, Kindle edition,

-go

Illustrasjonsfoto: Foto: flickr.com/Aktiv i Oslo Gjengitt under CC BY-NC-ND 2.0 lisens

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: