#6 – På flukt eller på leit?

Det tirsdag, men på Aker brygge vil vi ha fredag.

Vi lever i en fargerik verden, mye går framover og det finnes grunn til å la seg begeistre over utvikling. Det er, tro det eller ei, færre konflikter og mer økonomisk framgang i deler av verden som tidligere var notoriske konfliktområder og økonomiske hengemyrer. Men man maler med veldig bred pensel om man bare får fram glansbildet. Mellom fargene finnes det også et bleikere bilde av samfunnet rundt oss. Og i jula slår kontrastene oss nådeløst i ansiktet.

Når vi benker oss til julefeiring er vi et folk som har sett mye. Vi har handla og kredittkortene våre har gått varme, mens vi har skritta over tiggerne nederst på Karl Johan. Vi har reist julefasaden, gitt våre designerhjem et skjær av jul og lagt penger på bøssa til Frelsesarmeen. Vi samler våre nærmeste til feiring, mens ensomheten herjer rundt oss. Motsetningene virker nesten ikke til å bære, så vi pynter på historiene, retter oss i ryggen og hygger oss for en stund.

Det er noe menneskelig ved disse motsetningene. Å leve med dem er å være menneskelig. Å benekte dem er å benekte vår menneskelighet. For faktisk er det vel sånn at det ikke er kontrastene som ikke til å bære, men flukten fra dem. Det er likegyldigheten vi ikke kan leve med, ikke forskjellene.

Ofte har jeg tenkt på julen egentlig handler om. Hva er det denne fortellingen om barnet som ble frelser egentlig forteller oss? Jeg har ikke funnet svaret, men jeg begynner å finne mening i å lete etter det.

Og kanskje, men bare kanskje, er det det julebudskapet handler om: å lete i stedet for å flykte.

Åge Aleksandersen har laget en sterkt sang som jeg tenker på som en ‘julesang for en verden som har gått av skaftet’. Den finnes på CDen ‘Furet værbitt’ som jeg har anmeldt tidligere her.

24.12

En blåbleik måne, ei eventyrnatt.
Det finnes et svar godt gjemt, en vakker skatt.
Bak en mur av løgner, bak stengsel og hat
blir det født et barn i ei vinternatt.

Skulder ved skulder, ansikt til ansikt,
ensomme sammen, på flukt og leit.
Klokskap og dumhet, lykke og tomhet,
vi bær børa med alt vi veit.

En sirene i moll syng en velkjent sang,
om skyggen som var der, om den som forsvann.
Gjennom hav av smerte stig det første skrik,
kanylfolkets kjærlighet velsignes med svik.

I den siste dal i grådighetens år
tilbedes mammon, stillheten rår.
De sterile smil lindrer ingenting,
livet gjemmes bort så skammen kan forsvinn.

Skulder ved skulder, ansikt til ansikt,
ensomme sammen, på flukt, på leit.
Klokskap og dumhet, lykke og tomhet,
vi bær børa med alt vi veit.

Narcissus står og venter ved sitt kassaapparat,
onanerer sakte, ser i speilet betatt.
De blinde auan lyse av grådighet og list,
Jesusbarnet kikker bort så merkelig trist.

Skjønnheten tar pillen sin og føler seg å bra
vekløsheten tar ho dit til alt ho vil ha.
Det digital vennskap kan ikke røre kinn,
stalldøra er alltid låst, ingen får slipp inn.

Skulder ved skulder, ansikt til ansikt,
ensomme sammen, på flukt, på leit.
Klokskap og dumhet, lykke og tomhet,
vi bær børa med alt vi veit.

Åge Aleksandersen

2 comments

  1. Det gjer godt med litt tenking utan for mykje sentimentalitet i blant, jul uten fokus på nisser, musikk og glitter.
    Jula kan vera ganske direkte og gjera sårbar. Å leita etter noko større, «bak», eller over», for den del, gir meining.

  2. Tilbaketråkk: #6 – Hjem « ab imo pectore

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: