Hva skal vi gjøre mellom skapelsen og dommedag?

Det slår meg ofte hvordan religiøs forkynnelse ofte konkluderer knallhardt om denne jordas opprinnelse og hvordan den en gang skal tilintetgjøres, men er langt mindre engasjert i sin egen samtid.

Jeg er en dreven gudstjenestegjenger. Dvs jeg har vært på mange opp gjennom åra. De fleste av disse er glemt, noen har rørt meg til glede og tårer, men bare ytterst få har gitt meg innsikt som har vært med å forme meg. En medstudent fra universitet brukte en gudstjeneste til å beskrive ‘ydmykhet’ som noe sterkt, nødvendig og som krevde selvtillit, ikke brøt den ned. En god venn og x-pastor formidlet og tolket evangelienes historie om den fortapte sønn på en måte som gav meg ny innsikt om farsrollen, Gud , og tro på, en Gud som bryr seg. Dette er taler som jeg av en eller grunn husker – antakelig fordi de gav viktig innsikt meg da jeg hørte dem. De hadde relevans til livet jeg levde der og da.

Denne helga har jeg også overvært en gudstjeneste, denne gangen med en svært toneangivende taler. Adventistkirken på Ulsrud hadde invitert lederen for Adventistkirkens verdensorganisasjon – The General Conference of SDA – til byen for å inspirere og motivere. Flere hundre var samlet i lånte lokaler i Frikirken på Abildsø i Oslo. Fra mitt ståsted var det en tale helt på det jevne. Svært forutsigbart for de av oss som kjenner denne menigheten godt. Skapelse, endetid, et utvalgt folk, frelse og fortapelse. Kjent stoff. I foajeen etter talen ble det observert at budskap og innhold var omtrent ordrett gjentakelse av forkynnelsen i Adventistkirkene fra 1970-tallet, dvs. så langt tilbake vi kunne huske.

Dette blogginnlegget er ikke en kritikk av talen på denne gudstjenesten. Etter alt å dømme var den på ‘trygg grunn’ i forhold til målgruppa. Talen inngikk som en del av helhet denne helga der mennesker fant styrke og frelse i fellesskap og forkynnelse.

Jeg gjør meg derimot noen refleksjoner om hvordan forskjellige religiøse miljøer har så sterke oppfatninger om hvordan denne verden ble til og hvordan den skal ende, mens forkynnelsen deres samtidig virker så lite engasjert i nåtidas samfunnspørsmål. I forkynnelse og undervisning brukes det mye tid på å diskutere, utlegge og forstå begivenheter som fant sted tusenvis (evt. millioner) av år siden eller begivenheter som vil finne sted en gang i relativt fjern framtid. Til sammenlikning brukes det mye mindre tid på å diskutere og forstå hvilken rolle f.eks. menigheter kan og bør spille i sine lokalsamfunn i sin egen samtid.

De store spørsmålene om opprinnelse og skjebne opptar mange og religionenes begrepsapparat for å forstå dem er hjelpsomt. Å forstå disse store sammenhengene gir holdepunkter og referanser til hjelp når man skal navigere gjennom livet. Jeg er blant dem som verdsetter dette ved kristendommen. Men forståelsen og troen som religioner gir er nyttesløse hvis de kun brukes til å – ja, forstå og tro. Å få grep om de store spørsmålene i livet gir sikkert fred i sinnet for mange. Men vi lever tross alt brorparten av livene våre i en tidsperiode mellom ‘for veldig lenge siden’ og ‘om veldig lenge’. (Konseptet om evig liv undergraver denne metaforen, men dere skjønner tegninga). Så for meg holder det ikke at forkynnelse og undervisning i hovedsak dreier seg om den store sammenhengen mellom opprinnelse, endetid og frelse. Sannheten om begynnelse og slutt som religioner så resolutt definerer, må anvendes på en like resolutt måte til gjøre denne verden bedre, nå.

For oss som bekjenner oss til en kristen tro er det god dekning for å fremme en forkynnelse som responderer på tida vi lever i. En dreining mot mer oppmerksomhet mot samtida, mer relevans for menneskene vi lever sammen med, er gjennomgangstema i historien om Jesu liv og virke. (Sjekk også bloggposten Kick-off for ny strategi ). Den gammeltestamentlige profeten Jesaja proferterte at Jesus ville forkynne et ‘godt budskap for de fattige’, gi fanger frihet og sette undertrykte fri. Kristus skulle rope ut et nådens år for Herren. Det er med andre ord god bibelsk dekning for å anvende kristendommens lære om en skaper og en frelser, til å gjøre en forskjell der vi er og for mennesker vi omgås.

Dette kan ikke forstås på annen måte enn at Jesus tok tilbake religionen fra regelryttere, drømmere og teologer med sans for begivenheter langt unna. Han lanserte en lære som satte fokus på individet og hvordan samfunnet behandlet det. Og når Jesus sender disiplene ut i verden for å forkynne, er det denne læren de ble sendt ut for å spre; ‘Å sette undertrykte fri’

Når alt dette er sagt, så må jeg legge til at kirker, moskeer og synagoger ofter er svært gode krefter i sine lokalsamfunn. Vi behøver ikke gå lenger enn til vår egen hovedstad for å se at organisasjoner som Kirkens bymisjon, Frelsesarmeen, Oslo domkirke, byens moskeer, etc. nettopp omsetter religionenes verdenssyn til konkret handling for det mest utsatte. Menneskene i disse organisasjonene redder liv hver dag.

Allikevel mener jeg at religiøse ofte svikter i sin forkynnelse. For mens mange av religionenes fotsoldater utøver sin tro og overbevisning gjennom å engasjere seg i sin egen samtid, sitt lokalmiljø og i saker som angår folk nå, evner ikke alltid forkynnelse og undervisning å etablere linken mellom svarene på de store spørsmålene – det bildet av tilværelsen som religionene tegner – og oppgavene som venter bare steinkast fra kirketårnet/minareten/synagogen. Evige sannheter forkynnes som om de er relevante bare for evigheten. For sjelden blir den religiøse innsikten gjort relevante for oppgavene som venter lokalt, her og nå.

Denne bloggen har etterlyst religiøse stemmer i den offentlig debatten tidligere. Hvor er de moderate mullaene i debatten om omskjæring av jenter? Hvordan mobiliserer de frikirkelige pastorene i integreringsdebatten? Hvilket standpunkter fremmer rabbinere i migrasjonsspørsmål? Hva underviser kristne/muslimske/jødiske lærere om å delta i norsk demokrati?

Finanskrise, eldrebølge, velferdstat, rus, fattigdom – det er nesten uendelig med problemstillinger og temaer som trenger løsningsorienterte, kompromissvillige perspektiver også fra de som har en religiøs forståelse av de store sammenhengene. Mulighetene for å gjøre den religiøse begynnelsen og slutten aktuell og relevant for samtida er mange.

Flere kirkegjengere gjorde seg refleksjoner etter gudstjenesten i Adventiskirken denne helga. Debatten går høyt på Facebook. Min anbefaling er å ikke debattere for mye. Gå heller ut i regnet og snakk med naboen. Lek med ungene. Delta i bøsseinnsamling. Meld deg inn i et politisk parti. Bli fri frivillig for Kirkens bymisjon. Kort og godt, gjør en forskjell

Men viktigst av alt. Bruk den religiøse innsikten og forståelsen du har til noe mer enn bare å sikre at du er på riktig side når (hvis) alt tar slutt.

-go

Relaterte blogginnlegg:

Illustrasjonfoto: celesteh – flickr.com – gjengitt under CC BY 2.0 lisens

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: