Karaoke

Denne helga har jeg hatt det store privilegiet å få holde prekenen ved gudstjenesten ved Tyrifjord videregående skole.

Tyrifjord videregående skole er Adventistkirkens internatskole som tilbyr videregående utdanning innen bl.a. elektrofag, helse & sosialfag og studiespesialiserende fag.

Skolen ligger i Hole kommune. En liten båttur over Tyrifjorden ligger Utøya som var åsted for uhyrlig vold tidligere i sommer. Lokalsamfunnet i Hole kommune er sterkt preget av hendelsen og elever fra skolen deltok på den lokale minnekonserten sist fredag. Når man befinner seg nær sagt i nabolaget til Utøya er det umulig å snakke til ungdommene på skolen uten også knytte temaet til hendelsen. Jeg håper budskapet også var relevant for denne generasjonen som skal forme den norske framtida etter hendelsen på Utøya den 22.7.2011.

Målet med denne prekenen var å motivere og inspirere til engasjement. Å utfordre dem til å ikke la de mest overfladiske og likegyldige strømningene i moderne popkultur få overdøve kallet til engasjement for verden, for landet og for medmennesker. Jeg holdt prekenen en uke før Kommunevalget 2011 og ved starten av ADRA Norges årlige bøsseaksjon. Begge deler er ypperlige anledninger til å engasjere seg.

Here goes.

Karaoke

Tusen takk for at jeg får besøke dere til gudstjeneste her på Tyrifjord Videregående Skole. Jeg skal være helt ærlig, og si at det er en ære å få lov å stå på denne talerstolen. Det er nesten uvirkelig hva denne skolen har betydd for så mange. På godt og vondt. Og fra denne talerstolen har det vært formidlet budskap av svært forskjellig karakter.

Jeg holder sjelden gudstjenester. Jeg står foran forsamlinger ukentlig i jobbsammenheng, men det er andre temaer jeg snakker om. Det har handler om frivillighet, utvikling, ledelse eller boligpolitikk. Jeg er heller ikke ukjent med å formidle gjennom blogger, artikler og ved å skrive innlegg for andre. Men å innta en talerstol på en gudstjeneste er helt en annen ting. Jeg nærmer meg oppgaven med respekt for gudstjenesten og kirkerommet, oppgaven og ikke minst dere som tilhørere.

Dette stedet – Tyrifjord Videregående skole – har betydd mye for meg.

Her etablerte jeg det som er grunnvollen i mitt sosiale nettverk. Gutta (og jentene) jeg ble kjent med her, er fremdeles mine nærmeste venner. Jeg kobler meg på dem jevnlig når jeg trenger å dele noe som er viktig for meg – tro, tvil, sorg, glede. Eller jeg vil dele gleden over en norsk landslagsseier i fotball.

Det er også her på TVS jeg definerte min kristne tro. Den har forandret seg, men her på Tyrifjord ble det satt ned noen påler som jeg siden har ligget på svai fra. Alltid i drift, men alltid forankret i noe. Her fant jeg fram til en kritisk tvil som gav stor plass til tro. Dette har vært viktig for meg.

Og det er kanskje litt merkelig, men på samme måte ble mitt politiske ståsted formet her på TVS. Jeg husker enda hvordan en god venninne spurte meg: Geir Olav, hvordan kan du som kristen være uenig i sosialdemokratisk fordelingspolitikk? Etter heftige diskusjoner rundt bordet i spisesalen endte noen av oss opp som svært bevisste Høyre-velgere da vi gikk til stemmeurnene under kommunevalget i 1985. Siden da har det politiske ståstedet endret seg. Men interessen og engasjementet ble unnfanget rundt bordene i spisesalen her inne.

Jeg sitter i glasshus når jeg sier dette. Jeg fascineres av god formidling. Men enda viktigere, jeg lar meg inspirere når det som formidles har substans, når det er kvalitet og når det som formidles engasjerer han som formidler.

Og da er vi over på dagens preken.

Når jeg går til og fra jobb i Oslo sentrum passerer jeg en karaokebar. Et utested der mennesker med forskjellige talenter forsøker seg som artister foran et ikke så kresent publikum. Folk framfører andres sanger, akkompagnert av andres musikk med sin egen stemme.

Har jeg jobbet seint en kveld, kan jeg høre aktivitetene som foregår innenfor dørene. Det kan variere fra relativt bra, men kanskje litt flat sangkunst, til noe som likner mest et primalskrik. Alltid akkompagnert av en eller annen form for syntetisk musikk og alltid med et begeistret publikum. Mitt inntrykk er at begeistringen øker utover kvelden, i takt med at det totale alkoholinntaket øker.

Jeg burde være rask til å innrømme at jeg godt kan like en liten karaokeøkt selv. Jeg er ikke fremmed for å dra en litt harry versjon av ABBAs ‘Happy new year’ på nyttårsaften. Døtre, nieser og svigerinner krymper seg i en merkelig blanding av skam og skadefryd, men ikke desto mindre – det føles bra holde seg fast i en mikrofon og synge av full hals. Med betydelig drahjelp av mer berømte låtskrivere, tekstforfattere og det ypperste av moderne teknologi.

Men karaoke blir aldri noe annet enn kopier av andres verk. Og oftest blir også din egen framføring en parodi. Det funker til lett og uforpliktende underholdning. Men det berører ingen. Musikk og kunst har evnen til å berøre og gripe en. Karaoke har det som skal til for å radbrekke selv den vakreste musikken.

Vi får frysninger på ryggen når f.eks. Whitney Houston synger Dolly Partons ‘I will always love u’. Ikke fordi Houston nødvendigvis har skrevet den selv – det har hun ikke. Men fordi hun tolker og framfører med innlevelse, troverdighet og gjør sangen til sin egen.

Dersom jeg, eller en litt brisen karaokehelt, skulle prøve oss med syntetisk akkompagnement og halvhjerta fremføring vil det ikke berøre noen, utover at familien skammer seg. Vi vil kanskje få umiddelbar berømmelse, men vår prestasjon vil glemmes fort.

Karaokeheltens etterlikning vil alltid være nettopp det. En etterlikning.

Alt er til salgs

Den beryktede musikkprodusenten og popkunstneren Malcolm MacLaren – mannen som nær sagt på egen hånd skapte pønken på 70-tallet – beskriver deler av den moderne popkulturen som en karaokekultur. Han burde vite. MacLaren beskriver en kultur der det aksepteres at det er populært å være dum – å ikke leve opp til ens potensial. TV-underholdning som Big Brother og mer eller mindre seriøse talentkonkurranser samler millioner av seere rundt ideen om hurtig berømmelse, dumskap og uforpliktende begjær. Som tilfellet er med karaoke, så fremmer denne kulturen tanken om du ikke er ansvarlig for dine gjerninger utover det lille øyeblikket du er i rampelyset.

Hverdagsslitet, de hardt tilegnede ferdighetene, de rotete kreative aktivitetene som skaper kunst sees på som forsinkelser på vei til berømmelse, og bør unngås. Det gjelder å bli berømt for å være berømt. Det gjelder å ha makt for maktens skyld. I karaokekulturen er det ikke nødvendig å prestere eller stå for noe for å oppnå berømmelse og makt.

Karaokekultur blir betegnelsen på en kultur der det overfladiske dyrkes. Der berømmelsen er et mål i seg selv. En kultur der snarveier til lykke dyrkes som om det oppskriften på å lage gull. I en slik kultur er alt til salgs. Alt kan pakkes inn slik at det selger. Og vi lar oss lure.

Du har kanskje skjønt det allerede. Jeg foreslår en annen vei.

Gullkalven eller steintavlene

Et dypdykk i bibelhistorien kan illustrere hva vi snakker om – dette er tross alt en gudstjeneste. Hvis vi tror at karaokekulturen bare er et moderne fenomen, så tar vi feil. Berømmelse uten integritet er ikke en ny oppfinnelse. Vi finner eksempler også i Bibelen. Bibelhistorien har flere eksempler der folk ofrer sin integritet for å oppnå umiddelbar nytelse, kortvarig berømmelse og makt.

2. Mosebok forteller om Gud som tilbyr Israelittene mening i tilværelsen, frelse og frihet. Gud hadde ledet folket ut av Egypt og tatt dem trygt gjennom ørkenen. Nå var tiden kommet for å organisere folket, skape orden og ikke minst formidle frelsen. Vise veien til et nytt land. Fra kap 19. legger Gud fram prinsippene og reglene som skal gjøre Israel til en sterk nasjon. Disse handlet om Israels forhold til omverden, lojalitet til Gud og respekten for hverandre. I kap 24 inngår Gud en pakt med Israel: Gud sender engelen som skal vise vei og beskytte. Folket lover troskap.

I kap 25 går Moses og Gud avsted for å sluttføre papirarbeidet – prinsippene og pakten skal hogges i stein.

Men folket har bodd lenge i Egypt der det var kort vei fra hånd til munn. Og når det har gått 6 kapitler uten at Moses har vist seg igjen, har Israelittene fått nok. De husker den umiddelbare tilfredstillelsen de fikk fra gudene i Egypt og de har glemt slavelivet. De husker kornlagrene og all frukten, men de har glemt undertrykkelsen. Så de bygger Gullkalven for å ha noe å danse rundt. Et objekt som de kan fake lykke med.

Dere kjenner resten av historien. 40 års ørkenvandring.

Israelittene var blitt en del av en tidlig karaokekultur. Guds forsøk på vise en annen vei, tuftet på gjensidige forpliktelser, respekt og et felles mål om et bedre land, falt på stengrunn.

Bibelhistorien har flere historier som dette. Historier der folk velger bort det ekte og bærekraftige, til fordel for det umiddelbare og overfladiske. Historier der ønsket om rask berømmelse blir det styrende. Historier der det autentiske har dårlige kår. Om babyloniere som vil klatre inn i himmelen med tårnet sitt. Judas som selger Jesus og fyller opp kontantbeholdningen. Pilatus som velger popularitet foran rettferdighet.

Eksemplene at bibelens folk velger gullkalven foran steintavlene er mange. Fenomenet er altså kjent.

Fra å være vellykket til å bety noe

Jeg brukte karaokebaren ved jobben min som illustrasjon på deler av den moderne popkulturen. Men det er jo ikke på karaokebaren kulturen hverken oppstår eller nødvendigvis leves ut. Tvert imot. Selv om det er fristende å bruke lettbeint underholdning for å illustrere kulturen, er ikke slik underholdning alltid et uttrykk for den. Kultur er et uttrykk for våre holdninger, vaner, ferdigheter og kunnskaper. Karaokekulturen handler også om dette – hvilke holdninger vi har, vanene vi innarbeider, ferdighetene vi øver oss på og kunnskapene vi tilegner oss.

Og nå har du har sikkert skjønt enda mer. Jeg har lyst å utfordre deg på å være en motkraft til karaokekulturen. Til å stå opp for andre verdier enn berømmelse, dumskap og uforpliktende begjær.

Og det handler ikke om å ha det gøy eller kjedelig – det er nødvendig å la seg underholde fra tid til annen. Det handler ikke om hvorvidt du er perfekt eller om livet gir deg noen skrubbsår – tvert imot. Det handler ikke om du har suksess eller om du er godt kjent med nederlag.

Det handler om å velge å være autentisk eller en kopi. Det handler om å tenke lenger enn berømmelse og suksess. Jeg tror det handler om å gjøre en forskjell. Jeg tror det handler om å søke det autentiske, være seg selv og søke å bety noe.

Hva er viktig? Hva skal vi stå for?

Her skal jeg ta en liten omvei og forsøke å forklare hva jeg mener ved hjelp av Sosiale medier. Det kunne vært fristende å be alle som IKKE har en Facebook-konto om å reise seg. Men det skal jeg ikke gjøre. Virtuelle, sosiale arenaer som Facebook, Twitter og blogger har blitt viktige arenaer for sosial kontakt. Det har også blitt viktige arenaer for å skape og observere kultur. Jeg liker sosiale medier godt – de gir en plattform for å etablere og opprettholde vennskap. Og de gir en plattform for å formidle.

Men for mange er sosiale medier blitt en konkurranse i antall venner, antall følgere, antall retweets, antall ‘Likes’, etc. Vi rangerer vår status etter størrelsen på det virtuelle nettverket vårt. Vi tilpasser vår tilstedeværelse på nettet for å maksimere nettverket vårt og skaffer oss betydelig innflytelse med det. Vi utvikler indikatorer på hvor stor innflytelse vi har.

Som karaokekulturelle er det viktigere å vise til rekkevidden på nettverket vårt og den potensielle innflytelsen det gir. I karaokekulturen er det nettverket i seg selv som skaper berømmelse.

Jeg utfordrer deg til å motvirke dette gjennom følge den omvendte strategien. Ikke utvikle nettverket ditt for å gjøre det størst mulig. Men skap et størst mulig nettverk ved å være deg selv, oppsøke de du ønsker å lære noe av og formidle det du er opptatt av. Den autentiske motsatsen til karaoke-strategien på sosiale medier er å være deg selv, være tilstede og å være engasjert.

Det finnes solid støtte i bibelen for å ta et oppgjør med [karaoke]kulturen. Hvis vi kan være enige om at motstykket til den overfladiske karaokekulturen er en kultur som søker det autentiske og som gir plass til å være seg selv, så finner jeg klare koblinger til dette i det kristne kall. For egen del kan jeg si at dette nettopp er hovedgrunnen til å at jeg fremdeles bekjenner meg til den kristne tro: at den kaller meg til søke det autentiske, spille en rolle i samfunnet jeg lever i og pga Jesus tilgivelsen kan jeg starte med blanke ark hver dag.

La meg utdype ved å ta en titt på teksten vi leste sammen tidligere idag.

Avklaring i Jerusalem

Her er bakteppet: Jøder som var blitt kristne og kristne uten jødisk bakgrunn hadde endt opp i en opphetet debatt om hvorvidt menn som ble kristne, og som ikke hadde jødisk bakgrunn, måtte omskjæres. For de med jødisk bakgrunn var saken klar: «De må omskjæres og pålegges å holde Moseloven.» For de uten jødisk bakgrunn var omskjæring uaktuelt.

Det var Paulus og Barnabas som var kilde til kontroversen. De antydet nemlig at Moseloven generelt, og reglene om omskjæring spesielt, ikke gjaldt for nyomvendte kristne. Man ble enige om å legge spørsmålet fram for de eldste – de kristne lederne – i Jerusalem. Og sant å si, så hadde de jødiske kristne overveldende materiale til støtte for sitt standpunkt. Ikke bare tusenvis av år med jødisk tradisjon, men alt tyder også på at Jesus praktiserte disse jødiske skikkene.

På debattmøtet i Jerusalem var det Peter som sto fram som leder. Han kunne valgt det enkle, det overfladiske – det karaokekulturelle om du vil. Han kunne valgt å opprettholde kravet om omskjæring. Det ville gitt umiddelbar berømmelse og anerkjennelse over hele Midt-Østen. Rekrutteringsgrunnlaget blant jødene ville øke. Peter kunne stått fram som brobygger og høstet betydelig ære.

Men Peter valgte det motsatte. Peter valgte å engasjere seg i menneskene, gå inn i problemstillingen, søke å forstå perspektivene. Han tillot en helt sikker rotete og oppildnet diskusjon, og lot meningene brynes mot hverandre. Og så falt han ned på den eneste løsningen som var i den nye religionens ånd: ‘for ved troen renset [Gud] hjertene deres. 10 Hvorfor utfordrer dere da Gud og legger på disiplenes nakke et åk som verken våre fedre eller vi har maktet å bære? 11 Nei, vi tror at vi blir frelst av Herren Jesu nåde, vi på samme måte som de.» 12 Da ble hele forsamlingen stille….’

Jeg nevnte innledningsvis at jeg fascineres av god formidling og at jeg lar meg inspirere når formidlingen har substans. Jeg valgte denne teksten fordi Peters opptreden på dette møtet i Jerusalem inspirerer meg. For meg så framstår Peter som det helt motsatte av det vi ofte finner i det jeg så langt har kalt karaokekulturen. Når han forsøker å forstå menneskenes behov og Guds intensjon søker han det autentiske. Ikke det enkle og overfladiske, men det autentiske. På den måten utgjør Peter en forskjell.

Nåde, frelse og blanke ark

Men hvis vi hadde sluppet historien om møtet i Jerusalem her ville det vært grunn til prestasjonsangst. Jeg ønsker jo å inspirere til å motarbeide karaokekulturen, men om det er Peters retoriske evner og lederegenskaper som kreves, kan noen og enhver bli engstelig. Men slik er det ikke, tvert imot. Å være autentisk er å være seg selv. Og Peter hinter til det samme når han minner om at vi er ‘frelst ved nåde’. Nådens tilgivelse gir ikke bare evig frelse. Den gir blanke ark. Den legger grunnlaget for at det går an å øve, det går an å være oss selv med våre styrker og svakheter.

Den overfladiske berømmelsesfokuserte karaokekulturen har ikke tid, eller ser poenget med, å reflektere over nåde og tilgivelse. Men motstykket til denne kulturen handler jo å eksponere seg, stå opp for det en tror på og risikere feiltrinn og motgang. Å tro på tilgivelsens befriende evne til å gi blanke ark – hver dag – gir krefter og mot til å kaste seg utpå.

Så det er altså ikke Peters taleevner og lederegenskaper som kreves. Det er vissheten om at alltid går an å prøve igjen. Og skal vi være ærlige, så forteller vel historien om Peter oss akkurat det. (men det må bli en annen preken).

Det er mange av oss. Bli med.

Den delen av moderne popkultur som fremmer verdier og holdninger som jeg har omtalt karaokekulturen trenger motstand. Mens realityprogrammene og rosabloggerne tiltrekker seg oppmerksomhet og haler inn seertall og reklameinntekter, må det finnes en troverdig motvekt. En motvekt som viser fram det autentiske engasjementet. Den verdenen vi lever trenger mennesker med holdninger, meninger, ferdigheter og kunnskap som bygger virkeligheten. Verden trenger ikke flere ‘reality deltakere’ med rask og kortvarig berømmelse.

Og heldigvis er verden også full av slike mennesker. Engasjementet i Norge i ukene etter den uhyrlige volden i Oslo og på Utøya viser at dette landet mobiliserer når det gjelder. Etter 22.7 har millioner av nordmenn engasjert seg og tatt standpunkt. Etter 22.7 vet nordmenn mer om hvem vi er og hva vi står for. Så dere er i godt selskap når dere setter dere på motvekta til karaokefolket.

Jeg skal ikke fortelle dere hva deg skal engasjere dere i. Det vet du best selv. Hvis du tillater, så vil dine drømmer og din uro drive fram engasjementet og tenninga du trenger og ønsker. Det er opp til deg.

Men jeg vil foreslå at du øver deg. Øver deg på engasjement og øver på å finne de verdiene DU ønsker å jobbe for. Husk at du kan ombestemme deg – det finnes blank ark hvis du trenger. Mitt dypblå politiske ståsted fra russetida har fått seg noen reale omganger juling i årene som har gått. Det eneste jeg vet er at så lenge jeg deltar i samfunnet, engasjerer meg i de viktige sakene så vil standpunkter, verdier og holdninger fortsette å ta imot juling. Heldigvis.

I høst har du minst to anledninger til å vise engasjement og ta et oppgjør med det likegyldige.

Fra idag starter ADRA Norges årlige bøsseinnsamling. I år samler vi penger for å finansiere ADRAs arbeid Delta. Les deg opp om jenter som selges til høystbydene i Kambodsja. Bestem deg for hva du vil gjøre med det. Bruk innflytelsen din i nettdebatter, på Facebook, på twitter, på bloggen din til å utfordre vennene dine til å gå i innsamling, gi penger og vise ansikt.

Neste mandag – den 12. september – er det kommunevalg. Kanskje det viktigste kommunevalget på mange år og mange av dere har stemmerett. Bruk den. Vær med å forme lokalsamfunnene dere kommer fra.

I ADRA Norge sier vi at vi ‘forandrer verden – et liv av gangen’. Regjeringen forteller oss at ‘Alle skal skal med’. Gode venner – ‘ikke alle er med’ og ‘det er flere liv som må reddes for at verden skal forandres’.

På vår egen dørterskel

  • 65000 mennesker er uten arbeid
  • 600000 er utenfor arbeidslivet
  • 74000 barn lever i fattige familier
  • 10000 søker asyl i norge i 2011
  • 15000 er sprøytenarkomane

Kambodsja

  • 15000 i prostituerte bare i Pnom Penh
  • 50% HIV smittet
  • 5000 under 16 år
  • 7 år gamle jenter selges

Medisinen mot karaokekulturen er enkelt. Engasjer deg.

Må Gud velsigne deg.

-go

3 comments

  1. Tom Angelsen

    Kreativ, tankevekkende og utfordrende. Takk, Geir Olav.

  2. Tilbaketråkk: Ab imo pectore » De som stemmer bestemmer

  3. Tilbaketråkk: Ab imo pectore » Hva skal vi gjøre mellom skapelsen og dommedag?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: