Bekjennelser fra en debutant

20110828-102817.jpg

Jeg har debutert. Det var en debut av den nølende sorten. Jeg måtte nærme meg min 44. bursdag før jeg tok mot til meg å delta i Birkebeinerrittet – den ultimate styrkeprøve for landets ‘up-and-coming’ næringslivsledere – nasjonens tøffeste menn og kvinner . Skal man bedømme ut fra omfanget av Dagens Næringslivs dekning av arrangementet, er det landets økonomiske og politiske framtid det står om når nesten 20000 syklister angriper fjellet mellom Rena og Lillehammer med dødsforakt.

Jeg valgte meg Fredagsbirken – arrangementet for oss ikke så ‘up-and-coming’. På fredagen sykler tusenvis av godlynte, halvfeite og litt naive mosjonister den historiske ruta mellom kartongfabrikken i Østerdalen og hoppbakken på Lillehammer. Stemningen er liksom litt roligere på fredagen. I påvente av lørdagens jag for å komme i mål innenfor makstida sykler vi rolig og sivilisert over fjellet på fredag. I løpet av de 94,6 kilometerne rakk jeg å stifte nye bekjentskaper, gjøre flere avtaler om kald drikke ved målgang og diskutere optimal BMI for en Birkebeiner. Konklusjonen på det siste temaet er at BMI overhodet ikke har noen betydning på fredagen. Så lenge sykkelen kan bære deg er du kvalifisert til å delta på denne styrkeprøven for myke menn av alle kjønn. Fredagsbirken er Birkebeinernes svar på Kristen Gislefoss. Ja, til og med været er bedre på fredagen.

Ikke la deg lure. Løypa på fredagen er den samme som hardhausene på lørdagen sykler. Nesten 9,5 mil med søle, svette og sår stump. Forberedelser betyr alt. Antall timer og km med smerter på sykkelen før Birken er omvendt proporsjonalt med behovet for mengden av smøremidler underveis i rittet. Denne helga var det far i huset som hadde rappa sink-salva. Ettåringen fikk greie seg med andre remedier.

Som med så mange områder i livet så er forebygging å foretrekke framfor behandling også når det gjelder sårt understell. Men da sykkelkompisen anbefalte behandling av understellet som er mer vanlig blant brasilianske sambadamer, var grensen nådd for meg. Jeg er bekjennende multikulturalist, men for å omskrive en kjent, norsk lokalpolitiker: hva er galt med det norske produktet Spenol? Om ikke brasiliansk-inspirerte forberedelser ødelegger den norske kulturarven, ser jeg for meg muligheten for mye ukultur i kjølvannet av å introdusere sør-amerikanske skikker i den norske fjellheimen.

Jeg pingla ut. Fikk meg ikke til å bruke hverken Spenol eller sinksalva. Med utstyr for å smøre barnerumper og spener i sekken var jeg klar for manndomsprøven. Trodde jeg.

Allerede på start burde jeg skjønt at jeg ikke var en av dem. Utstyrsmessig lå jeg et par tiår bak de fleste andre. Dempegafler, karbonrammer, hydrauliske skivebremser og ballongdekk dominerte rundt meg. Min tilårskomne aluminiumsykkel, som pøbelungdommen som henger på jernbanestasjonen der jeg bor har brennmerket med lighter, var opp mot sterk konkurranse.

Men Fredagsbirkfolka er godslige og det vi alle hadde til felles var litt for snaut sykkeltøy. Det var som om de fleste deltakerne i Fredagsbirken håper/forventet at de ville tape seg en 5-6kg i løpet av turen slik at det nyinnkjøpte sykkeltøyet i nylon og med sponsormerker fra mellomeuropeiske meierier ville passe når de nådde igjen sivilisasjonen på Sjusjøen.

Allerede i bakkene opp mot Skramstadsetra ble jeg invitert på den første kalde ølen etter målgang. En hyggelig mann fra Gudbrandsdalen ville spandere. Jeg var avventende.

Det var i bakkene ned mot Djuposet jeg skjønte at jeg ikke bare var en fremmed og fersking i Birken-sirkuset. Jeg var også helt uforberedt på Birken-løypas utfordringer. Et øyeblikks uoppmerksomhet og jeg befant meg ikke lenger i vertikal posisjon på sykkelen. Med beina hektet fast i sykkelpedalene skled jeg ned bakken med en litt for trang sykkelshorts som eneste beskyttelse mot pukksteinene i bakken. Et titall andre syklister var elskverdige nok til å forsøke å ikke kjøre over meg. De fleste klarte det.

Jeg gjorde opp status i bånn av bakken og etablerte at jeg hadde like mange bevegelige deler på kroppen som tidligere. Det skulle bare litt mer til for å bevege dem, og et par kroppsdeler virket å bevege seg i et litt uvant mønster. Jeg syklet videre med dødsforakt.

300 meter lenger ned i veien hørte jeg det. POFF!!!!! Bakdekket var flatt og alle ujevnheter i veien ned mot Djuposet forplantet seg udempet opp i nakkeregionen, gjennom den tidligere omtalte hekken. Men nå var kroppen så stappfull av adrenalin fra fallet at jeg kastet meg av sykkelen, skiftet slange så raskt jeg aldri hadde gjort før og heiv meg inn rittet igjen.

På en merkelig måte følte jeg meg som en mann – en Birkebeiner – etter disse to uhellene. På trillestien etter Djuposet var jeg konge! Jeg småsnakket med husmødre, industriarbeidere og pensjonister med for trangt sykkeltøy. Trøstet, muntret opp og viste medfølelse for smerten deres. Selv hadde jeg kroppen full av adrenalin og endorfiner. Jeg var i flytsonen – på trillestien.

De neste kilometrene gav viktig læring. Den viktigste var at tidligere nevnte salver burde vært i hekken, og ikke i sekken. En annen læring er at adrenalin alene tar deg ikke over fjellet. Videre ble klart for meg at beskjedent treningsgrunnlag gir, vel, beskjedne resultater i Birken.

Jeg var ikke lenge i flytsonen. Kort tid etter trillestrekningen gikk den over i en slags tåkete tilstand av smerte, høy puls og relativ langsom framdrift. Jeg husker ikke mye fra matstasjonene på Bringbusæter og Kvarstaddammen, men jeg må ha passert dem. Men jeg husker at noen av husmødrene og pensjonistene fra trillestrekningen etter Djuposet passerte meg i bakkene etter Kvarstad.

Da jeg kom til Rosinbakken ble jeg fyllt av forakt. Forakt for dem som hadde bestemt at denne løypa skulle ha 1,3km nær loddrett stigning når vi allerede har sykla 60km. Jeg har også en svak erindring om at denne bakken var sponset av et amerikansk selskap som selger tørka frukt. Jeg var ikke ved mine fulle fem og mens jeg heiv innpå SunMaid rosiner midtveis i bakken bestemte jeg meg for å bli sosialdemokrat. Norsk natur bør ikke selges til amerikanerne.

Etter Rosinbakken og min politiske oppvåkning var jeg på kjente trakter. Fjellet innafor Sjusjøen kjenner jeg godt og sinnet ble lettere. Jeg sleit meg opp til Storåsen og jeg visste at høydeforskjellen mellom Storåsen og Håkons Hall på Lillehammer var i min favør. Nå var det en søndagstur fram til mål. ‘A walk in the park’ som mine amerikanske venner fra Rosinbakken ville sagt.

Det ingen hadde fortalt meg på en måte som jeg forstod, var at nedstigningen fra Birkebeinerstadion til Håkons Hall ville kreve krefter jeg for lengst hadde lagt igjen inne på fjellet. Hjulpet av tyngdekraften kastet jeg meg utfor ballettbakken i OL-anlegget. Midtveis i bakken gikk tankene til Spenolflaska i sekken, men det var ikke tid for selvmedlidenhet. Nå handla det om å holde seg fast i sykkelen som raste ned skibakken. Om sykkelen og jeg kom samtidig ned bakken var sjansene være store for at jeg også ville fullføre sykkelrittet.

Jeg trilla over målstreken i Lillehammer som en ny mann. Jeg husker ikke mye av målgangen, men jeg husker den pene dama som delte ut restitusjonsdrikke. Hun skulle fått en klem, men alt var bare tåkete. Jeg tror jeg sa noe til henne og jeg tror hun forstod. Hun smilte, antakelig i overbærenhet, men jeg velger å tro at det var i anerkjennelse. Jeg hadde fullført. Sykkeltøyet var litt romsligere – tror jeg.

Jeg har altså fullført Fredagsbirken for første gang. Jeg tipper jeg kommer til å gjøre det igjen. Med Spenol både i hekken og sekken.

-go

Illustrasjonsfoto: Voksne menn i litt for trangt sykkeltøy. Foto: Bård Kalvåg

7 comments

  1. Are Sauren

    Knasende godt referat, Geir Olav. Går det bra med hekken?

  2. Eyvind

    Det er med et lite smil om munnen jeg leser bekjennelsen din og når jeg nå en gang er avbildet sammen med deg før løpet så føler jeg behov for å moderere historien noe.

    Som sykkelfølge de første kilometrene opp til Skramstad vet jeg hvordan du hadde det og det var med en god porsjon forståelse jeg og en annen følgesvenn sa: «GO du kan bare holde ditt tempo videre». Dette var jo også en bekjennelse av at om du hadde liten trening så hadde jeg INGEN. Så i motsetning til ditt forsøk på en akeptabel tid over fjellet påtok vår felles venn å følge meg til mål, noe han forsåvidet ikke klaget over siden været var fint og han liker norsk natur. Jeg derimot så mest ned i bakken, hvis jeg da ikke var opptatt med å smøre Ibux gel på ømme områder (som jeg forøvrig hadde behov for å sitte på), masere lår, toalettbesøk, eller andre nødvendige gjøremål. Det eneste som manglet var at jeg etter målgang (utpå ettermiddagen) oppdaget at jeg faktisk var blitt solbrent også.

    Så det som for deg kan synes som en strevsom tur, var jo et rent praktritt i forhold til min opplevelse av selvpining. Det største høydepunktet for egen del, bortsett fra faktisk målpasering, var at jeg rett før balettbakken klarte å ta igjen han på enhjulssykel, som passerte meg litt over halvveis oppe på fjellet. Riktig nok hadde han startet en hel del senere enn meg og således brukte mye kortere tid, men det behøver man jo ikke ilegge så stor betydning. Håper vi kan satse sterkere SAMMEN neste år 🙂

  3. Tilbaketråkk: Ab imo pectore » Topp ti i august

  4. Har visst glemt å svare deg, men jeg leser denne bloggposten rett som det er. Veldig bra, og fint at det enda fins noen som sykler Birken med et visst humør. Nå har jeg skrevet litt om de andre typene menn, hvis du vil lese.

  5. Tilbaketråkk: Ny tur fra kartongfabrikken til hoppbakken « ab imo pectore

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: