Alle skal med – men må alle i kirka?

Idag har jeg besøkt Stortorget og plassen utenfor Oslo Domkirke, satte meg ned inne i Domkirka i noen minutter og tente et lys. En meningsfull handling for meg som er godt vant med kirken som arena for å dele sorg og glede. Jeg lar meg også berøre av det store blomsterhavet, alle hilsningene fra pårørende til skadde og omkomne og publikums deltakelse i sorgarbeidet etter de uhyrlige terrorhendelsene på Utøya og i Oslo.

Likeledes er jeg svært imponert – og lettet – over hvordan statsminister, politiske ledere, kongehuset og politi/redningsetater har håndtert krisen. Statsministeren slår tilbake mot terroren med omsorg for ofre og pårørende, mer demokrati og mer åpenhet. Utenriksministeren forsikrer om at Norge vil være gjenkjennelig også etter dette. AUF lederen forsikrer om at ungdomsorganisasjonen skal ta Utøya tilbake. Fung.politimester i Oslo står støtt som en påle i møte med pågående presse. Kongefamilien er engasjert og nær.

I min twitterstrøm var det mange som var kritiske til minnegudstjenesten i Oslo Domkirke på søndag der regjering, parlamentariske ledere og kongehus deltok. Gudstjenesten ble også sendt på NRK. Høymessen i Oslo domkirke var ikke den eneste kirkelige markeringen. Over hele landet ble det holdt minnemarkeringer i kirker på søndag. Såvidt meg bekjent, så var det AdventistkirkenTyrifjord Videregående Skole, som var først ute med å markere tragediene på Utøya og i Oslo. Kirken, som ligger i Hole kommune bare noen kilometer fra Utøya, var vertskap for en felleskirkelig gudstjeneste der ofrene for terroren ble behørig minnet.

Kritikerne på Twitter var negative til at det offentlige Norge valgte Kirken som arena for minnemarkering, og gjennom sitt nærvær gjorde denne gudstjenesten til en offentlig, nasjonal markering. Flere framholdt at dette ekskluderte mennesker med andre livssyn fra å delta. Noen pekte også på at mange i AUF, som ble sterkt rammet av terrorhandlingen på Utøya, er humanister og selv ikke ville følt seg hjemme i kirken. Enkelte hevdet også paradokset ved å benytte kirken for å minnes ofrene fra en terrorhandling som var delvis motivert fundamentalistisk kristendom.

Jeg har en viss sans for denne kritikken. Vi som identifiserer oss med den kristne tradisjonen tar ikke vår egen overbevisning på alvor dersom vi forventer at alle andre skal slutte seg til våre ritualer og tradisjoner. Ettersom Norge blir mer og mer pluralistisk vil behovet øke for å utvikle samlende arenaer for slike markering som enten er nøytrale eller som ivaretar interesser på tvers av livssyn. Det pluralistiske Norge skapes delvis av innvandring, men dette alene forklarer ikke utviklingen. Også uten muslimer ville Norge et vært et multikulturelt og multireligiøst samfunn. Globalisering og internett er blant faktorene som bidrar til dette. Et ensidig fokus på islam er i denne sammenhengen et blindspor.

På tross av at vi har en luthersk statsreligion, har myndighetene et spesielt ansvar for at minnemarkeringer som den i Domkirken på søndag arrangeres slik at flest mulig av de berørte og flest mulig av publikum kan delta på en meningsfull måte. I lys av Arbeiderpartiets visjon om at ‘Alle skal med’, tolker jeg Utenriksministerens ambisjon om at Norge fortsatt skal være til å kjenne igjen dithen at hele befolkningen skal få delta, ikke bare i arbeidslivet, men også når nasjonen feirer og sørger. En visjon jeg kan stille meg bak, men som vi har en vei å gå før vi når. En start ville være å innlemme i kriseberedskapsplaner vurderinger om hvilke arenaer er passende for markeringer.

Samtidig har denne helga vist hvordan kirken evner å samle. I Oslo er det Domkirka som har vært et av stedene der folk har møttes, grått og trøstet. Mennesker trekker sammen der de føler de hører hjemme i et fellesskap og mye tyder på at kirken har språk, ritualer og rammer som mange setter pris på. Men ikke alle. Og over hele landet har mennesker møttes ikke bare i kirker, men også moskeer, lokalene til Humanetisk Forbund, Røde Kors hus, samfunnshus og private hjem for å sørge sammen. Dette viser at det allerede finnes et mangfold av arenaer der nordmenn av alle etnisiteter søker sammen.

I et gjenkjennelig Norge må dette mangfoldet videreføres. I et gjenkjennelig Norge deltar folk med forskjellige livssyn på hverandres arenaer i tider man trenger å stå sammen. Det er ikke noe kvalitet i seg selv at hver enkelt livssynsgruppe gjennomfører egne markeringer. Tvert imot, å ta steget inn på hverandres arenaer for feiring og sorg bygger broer, knytter bånd og øker sosial kapital. Selv om det kan være grunn til å være kritisk til markeringen i domkirka denne helga, så er mitt bestemte inntrykk at byens kirkelige storstue har nok takhøyde til å romme mennesker med forskjellige livssyn.

Spørsmålet er hvordan et gjenkjennelig Norge i tida framover sikrer at alle dets borgere på en meningsfull måte kan delta i feiring og sorg. Hva synes du?

-go

Illustrasjon v/Marius Waldal gjengitt under en Creative Commons lisens

11 comments

  1. Lars Åge

    Alle står fritt til å markere på den måten de vil. Også Kirken, den norske. Vil andre ha minnemarkeringer (eksempelvis som Rådhusplassen) står de åpenbart fritt til dette.

  2. Per

    Kloka ord Geir Olav.
    Självklart måste vi kunna glädjas och sörja tillsammans i varandras heliga lokaler. Och det gäller givetvis att kristna ska vara beredda att besöka muslimska inrättningar ocksÅ.

  3. Peter

    Jeg er for så vidt enig med deg i dine betraktninger, men forstår ikke hvordan Humanetisk Forbund skal kunne tilby noe sammenliknbart med hva de forskjellige religionene kan.

    At Kongehuset stiller i Kirken, som de faktisk selv er øverste ledere for, anser jeg som helt naturlig.

  4. Kjell

    Norge er etter sigende et kristent lann, enn så lenge. Kongen er kirkens overhode. Jeg forsvarer ikke statskirkesystemet, men det er nå slik det er. En offentlig sørge- og minnehøytidelighet i en kristen nasjon vil naturlig finne sted i en kirkelig setting. Det står fritt for humanetikere og andre å arrangere sørgesamlinger i en setting naturlig for dem. At de ikke gjør det er kun deres egen skyld. Tankevekkende nok åpenbarer det vel også at en humanetisk eller ateistisk minnehøytidelighet ikke har den samme mening da det ikke er livssyn som byr på noen dypere mening med livet. At noen av de døde kanskje selv ikke delte det kristne grunnsyn er igrunnen uvesentlig, for sørgehøytideligheten er for de sørgende og ikke for de avdøde. De sørgende som finner veien til kirken gjør det vel fordi det betyr noe for dem. Er det en person det ikke betyr noe for står det personen fritt å la være å gå. Hele arrangementet er helt fritt selv om det er offentlig, så hvorfor skulle noen kritisere andre for å møte på et sted og på en måte som betyr noe for dem. Hvis en gruppe ateister møttes for å minnes de avdøde og for å løfte opp grunnverdier som toleranse, kjærlighet og demokrati står det dem helt fritt, og ingen ville vel kritisere dem for det. Hele gjennomgangstonen for det som er sagt og statsminister og andre som har uttalt seg i denne tragedien er om respekt, demokrati, toleranse etc. I den atmosfæren er det jo merkelig å begynne å kritisere andre for mæten de velger å sørge på. Det forteller ihvertfall ikke om toleranse.

  5. Tilbaketråkk: Ab imo pectore » Vi er mange som bygger Oslo

  6. Tilbaketråkk: Ab imo pectore » Topp ti i Juli

  7. Leif

    Takk for interessant innlegg (et av mange), Geir Olav. Leste det for en tid siden, men tenkte på det igjen i dag etter å ha lest Anne Holts kronikk i Dagbladet om «kulturelt kristne» og tenkte å poste en link her til det. Hun snakker om samme tema, men kommer til motsatt konklusjon.

    http://www.dagbladet.no/2011/08/19/kultur/debatt/kronikk/terror/sorg/17747117/

    (Fikk ikke til å lage hyperkobling av linken)

    • Leif

      Fikk vist til hyperkoblingen likevel 😉

    • Geir Olav

      Anne Holt og jeg er litt uenig og litt enig. Vi har forskjellig perspektiv på den kristne kulturarven. Men vi reflekterer vel over det samme behovet for at folk møtes på tvers av religioner. Kirka har språk, ritualer og rammer som folk kjenner og søker til i sorg. Der er jeg enig med Holt.

      Spørsmålet er jo ikke hva som er riktig og galt nå. Spørsmålet er hvordan vi utvikler dette samfunnet framover. Hva syns du?

      (sjekk også https://lisle.no/geirolav/2011/tre-leseanbefalinger-en-oppfordring-til-a-skrive/)

      🙂

      • Leif

        Beklager at jeg nok var litt upresis i sammenligningen av ditt og Anne Holts slutninger. Ikke meningen å tillegge deg andre meninger enn det som kunne tolkes ut av innlegget ditt. Postingen av linken til kronikken var mest ment som et tilskudd til innlegget ditt. Derfor har jeg ikke gjort meg opp en egen mening om tema bortsett fra at jeg fant tema interessant i lys av den offentlige sørgeprosessen etter 22. juli 2011. Men når man blir utfordret på hva man selv mener, får man gjøre et forsøk.

        Opplever at du har en mer prinsipiell tilnærming til tema enn pragmatisk som jeg heller til, selv om vi nok begge tilhører den delen av befolkningen som ikke føler seg fremmed i en kirke. Derfor syntes jeg Anne Holts kronikk var litt frigjørende i fht å ikke nødvendigvis kaste all kulturell/religiøs ballast overbord selv om vi i dag møter et mer pluralistisk samfunn enn noen gang før. Synes det var gode tanker fra en humanetiker.

        Kirken har en god kompetanse på både å møte enkeltmennesker i sorg og å skape en ramme rundt sorgen. Jeg ser også at konteksten som skapes i kirkelig regi skaper en større legitimitet og autoritet i møte med de sørgende, om enn ikke alle sørgende. Statsråders forsøk på å møte sørgende fra andre religiøse/ikke religiøse tradisjoner og hvordan minnemarkeringen i dag ble gjennomført i Oslo Spektrum med bidrag fra flere livssyn synes jeg har vært god og respektfull overfor alle impliserte.

        Derfor tror jeg at vi i Norge, selv med et mer pluralistisk samfunn, ikke er tjent med å aktivt bygge ned kirkens rolle, men erkjenne at vi har en lang kirkelig kultur bak oss som har noen verdier med seg som i en sorgprosess er verdifulle for de fleste. Som et land med en lang statskirketradisjon (det er en annen diskusjon) ser også jeg som står utenfor statskirken at den er en del av limet som holder nasjonen sammen, slik som kongehuset, 17. mai og gode idrettsprestasjoner er det.

        Så må man ha to tanker i hodet slik at man kan ivareta både de som står i og utenfor den kirkelige tradisjonen. Derfor tror jeg ikke den beste løsningen for å ivareta hele bredden i befolkningen i en slik situasjon er å tone ned det kirkelige bidraget og arenaen.

        Ja, takk! Begge deler! 🙂

  8. Tilbaketråkk: Ab imo pectore » Tre leseanbefalinger, en oppfordring til å skrive

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: