Dårlig skjønn, rasisme eller bare fordommer?

I uka som gikk tapte Dagbladet injuriesøksmålet Erik Schjenken tok ut mot avisen etter ambulansesaken i Sofienbergparken i 2007. Avisen er dømt til å betalt kr. 1 mill i erstatning til Erik Schjenken, samt dekke hans saksomkostninger. Retten fastslår at Dagbladets ‘massive’ dekning av saken med gjentatte påstander eller indirekte påstander om at ambulansesjåførene handlinger var rasistisk motivert, er ærekrende, har svekket Schjenkens omdømme og er lovstridig. Dagbladet har anket dommen som du kan lese i sin helhet på domstol.no

Retten går langt i å gjenopprette Schjenkens ettermæle som en kompetent ambulansjåfør. Hans vurderinger på stedet var på flere punkter riktige. Han oppfattet pasienten som ruset og pasientens blodprøve inneholdt moderate mengder med virkestoffet i cannabis. Han scoret pasienten til 14 av 15 på Glasgow Coma Scale. Han mente også at at det var behov for å bringe pasienten til legevakta. Faglig sakkyndig lege i retten frikjente langt på vei ambulansepersonnellet fra å feilvurdere pasientens urinering – ‘ikke mange leger ville skjønt det’. Men iflg dommen skjønte Dagbladets journalist Anders Jakobsen at urineringen ikke var viljestyrt.

På den andre siden, framgår det av dommen at ambulansepersonnellet allerede i bilen på vei til Sofienbergparken dannet seg et bilde av en beruset pasient. De feiltolket pasientens tilsynelatende viljestyrte urinering og de feilbedømte behovet for polititransport til legevakta. Språkbruk og adferd på skadestedet ble også oppfattet som svært arrogant av de tilstedeværende.

Statens Helsetilsyn har tidligere tatt tilsynssak og gitt ambulansepersonnellet en advarsel for brudd på bestemmelsene om faglig forsvarlighet, omsorgsfull hjelp og plikten til å yte øyeblikkelig hjelp.

Konklusjonen er at ambulansepersonnellet utøvde dårlig faglig skjønn, men dette kan ikke skyldes å være rasisitisk motivert.

Saken er gjennomkommentert og jeg har ikke bakgrunn for å vurdere rettens konklusjon, men jeg er overrasket over at Dagbladet ble dømt. Men vi lar rettsvesenet gjøre sin jobb, neste stopp er lagmannsretten. Allikevel er det er god grunn til å stoppe opp ved temaene hendelsen og den påfølgende rettssaken berører. Hvordan kunne en så erfaren ambulansesjåfør utøve så dårlig skjønn i en slik situasjon?

Hvordan vi kategoriserer mennesker har konsekvenser for hvordan vi relaterer til dem.
Selv i et land som Norge, der vi liker å tenke at alle er like, eller i det minst har alle like muligheter og rettigheter, er noen likere enn andre. Om ikke i forhold til loven, så danner vi bilder inni i oss selv om hvem som er ‘likest’. Bevisst eller ubevisst deler vi inn mennesker i klasser.

Jeg deler det jeg mener er hovedpoenget i Marie Simonsens nå famøse kommentarartikkel fra 11. august 2007. At mennesker som vi plasserer som lavt på en eller annen rangstige får annerledes behandling enn dem vi oppfatter som våre likemenn og dem vi har respekt for. Simonsen framholder at somalske menn representerer det laveste du kan komme i Norge og at dette faktum farget ambulansepersonnellets vurdering i Sofienbergparken denne augustettermiddagen i 2007. Om retten mener Simonsen tok feil i forhold til denne konkrete saken, så tror jeg dessverre hun på generelt grunnlag har rett. Simonsen stiller det retoriske spørsmålet: Hadde det vært Eivind Reiten som lå der i Sofienbergparken, ville han fått samme behandling? Jeg tviler på det.

Media og rettsystemet hjelper oss ikke mye her. Medias tabloide jakt på en syndebukk, rettsystemets plassering av skyld og , i dette tilfellet, ambulansepersonnellets kamp for å renvaske seg tar fokuset vekk fra at forskjellsbehandling på bakgrunn av fordommer er ikke uvanlig. Dette er det selvfølgelig hver enkelt av oss som må ta inn over oss, men fellesskapets institusjoner som helsevesenet og politiet må jobbe målrettet for å motarbeide slik ubevisst, strukturell diskriminering. Hendelser som den i Sofienbergparken er anledninger til å setter dette på dagsorden.

Mennesker i akutt medisinsk eller humanitær nød skal vurderes utfra den akutte situasjonen, og den alene.
Tingrettsdommen har ettertrykkelig konkludert med at rasisme ikke var en del av ambulansepersonnellets vurdering i Sofienbergparken. Men dommen gir også et innblikk i en ambulansesjåfør som på vei til Sofienbergparken (en veldig kort kjøretur) dannet seg et bilde av en rusmisbruker i slåsskamp før han nådde parken og skadestedet. Dette er også antakelig helt etter boka – som forberedelse gjennomgår akuttmedisinsk personnell scenarier for situasjonen som kan vente dem på skadestedet. Om denne forhåndsvurderingen bidro til at ambulansepersonnellet vurderte den ufrivillige urineringen til pasienten som viljestyrt adferd fra en rusmisbruker, vet ingen. Medisinsk sakkyndig i rettssaken går langt i å frikjenne ambulansepersonnellet for en evt. feilvurdering her.

Men den siste ukas debatt som overfallsvoldtekter i Oslo har brakt fram et annet perspektiv som har overføringsverdi til tematikken om hvordan man vurderer pasienter. Fra enkelte oppfordres jenter å passe seg for hvor mye de drikker, hvordan de kler seg, etc. for å bidra til å redusere risiko for voldtekt. Dette er selvfølgelig kloke råd – de fleste foreldre ville gi døtrene sine slike råd. Men promilleverdi og påkledning fratar overhodet ikke overgriperen ansvar for ugjerningen OG det fratar ikke helsevesen, politi, rettsvesen deres ansvar for ‘faglig forsvarlighet, omsorgsfull og øyeblikkelig hjelp til voldtektsofre. Dette er en selvfølge når vi snakker om døtrene våre, men kanskje ikke så stor selvfølge når vi snakker om f.eks. voldsutsatte rusmisbrukere. Kanskje heller ikke når vi snakker om ‘somalske menn’?

Media og tingretten med bare halve svaret
Poenget er at vår adferd, herunder ambulansepersonnell og journalister, styres også av ikke-faglige holdninger og oppfatninger. Disse holdningene og oppfatningene må utfordres, trimmes og justeres i et løpende arbeid forå motvirke diskriminering i situasjoner som den Sofienbergparken. Dagbladets massive mediekjør i ambulansesaken, der både indirekte og direkte påstander om at rasisme lå til grunn for vurderingene i Sofienbergparken, får fram poenget om mulig rasisme, men fokuserer for ensidig på den enkelte ambulansesjåføren. Tingrettsdommen som frikjenner ambulansesjåføren for rasisme (eller egentlig: utilbørlig opptreden) går også glipp av en bredere tematikk med strukturell diskriminering, enten det måtte være basert på rase, promille eller %-andel tetrahydrocannabinol i blodet.

Media og tingretten kommer altså bare med halve svaret. Skyld er fordelt og straffer utmålt. Men jobben gjenstår og den må gjøres av ledelsen på Ullevål, kollegaene på legevakta og turfolket i Sofienbergparken. Kort sagt resten av oss. Og hva er jobben? Det er å utruste oss selv og våre medarbeidere med holdninger og kunnskap som gjør oss i stand til å utøve godt skjønn i alle situasjoner. Et ambisiøst mål, men et mål vi som foreldre, ledere og kollegaer aldri må slippe av syne. Det handler om å f.eks. å spørre seg selv: ‘Hvordan hadde jeg opptrådt om det var dattera mi som var slått ned?’

-go

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: