Prinsipper for fall

Denne uka startet med at Stortinget gjennomførte sin lenge annonserte diskusjon om Datalagringsdirektivet (DLD). Direktivet ble som ventet vedtatt ved hjelp av en uvant allianse mellom Arbeiderpartiet og Høyre. En svært blanda forsamling fra FrP, Venstre, KrF, SV og Sp, i tillegg til 5 representanter fra Høyre, stemte mot forslaget.

Det offentlige ordskiftet omkring innføringen av DLD i Norge har vært preget av sterke meninger båret fram av engasjerte debattanter. Jeg har fulgt noe av debatten i papir- og etermedier, mens jeg har fulgt med løpende på den svært omfattende diskusjonen på blogger og ikke minst på Twitter. Argumentene framføres med kraft og standpunktene begrunnes med all mulig grundighet. Her står personvern opp mot tilrettelegging for kriminalitetsetterforskning.  Aldri har George Orwell vært sitert så heftig fra Stortingets talerstol – begreper som politistat, overvåking, storebror satt løst i nasjonalforsamlingen på mandag. Så er det opp til ettertiden å vurdere om scenarioene som ble tegnet er riktige.

DLD er en dårlig ide. Først og fremst fordi direktivet innebærer en første, tydelig kartlegging av borgernes bevegelser og kommunikasjon som er begrunnet utelukkende med tilrettelegge for etterforskning og straffeforfølging av kriminelle handlinger. Staten lovfester kartlegging av alle borgeres elektronisk kommunikasjon for å lette etterforskning av evt. kriminelle handlinger disse borgerne vi gjøre i framtida. Dette bryter med liberale rettsstatsverdier jeg holder høyt.

Jeg forstår at politiets bruk av disse dataene vil kreve rettslig kjennelse, at dataene skal være forsvarlig lagret og at dataene skal slettes etter 6mnd, etc. Tilhengerne av DLD minner meg også på at dataene finnes allerede i dag fordi teleselskapene benytter dette til logging, fakturering, innholdoptimalisering, etc. Men jeg er altså villig til å akseptere at data om meg lagres ihht avtaler jeg gjør med teleselskaper og andre som følge av min selvvalgte elektroniske aktivitet. Slik lagring og logging bør minimeres, men jeg innser at det er en konsekvens av valg jeg tar. Jeg er også forberedt på at politiet kan, dersom jeg roter meg borti noe kriminelt, kan få rettens kjennelse ti l å benytte disse dataene i etterforskning. Men jeg er ikke komfortabel med at staten har lovfestet kartlegging av all min elektroniske kommunikasjon utelukkende for å ha i bakhånd dersom noe skulle dukke opp.

Motstanderne av DLD har ikke lykkes med å vise hvordan kriminalitetsbekjempelse kan foregå like effektivt uten DLD. Erfaring fra EU viser at oppklaringsprosenten ikke er styrket som følge av DLD, men politiets retorikk om hvor avhengig det er for å bekjempe kriminelle har fått gjennomslag. Med Politiets Fellesforbund i spissen har kommunikasjonsstrategien vært å gjenta dette poenget ofte og gjerne med henvisning til organisert og/eller seksualisert kriminalitet (gjerne mot barn). Motstanderne derimot har argumentert med verdier og prinsipper, og forsøkt å få fram hvor enkelt det er å omgå direktivet med tilgjengelig teknologi. Jeg ville anta at svært mange, inkludert mange stortingsrepresentanter, finner det lettere å forstå nødvendigheten av å etterforske overgrep mot barn enn å forfekte obskure rettsstatsprinsipper og verdier. Ja, det kan virke som at DLD-tilhengerne har vunnet debatten ved å hevde at DLD faktisk er garantisten for å ta vare på den liberale rettstaten og den beste måten å beskytte personvernet. Jeg tviler på det.

Høyre må virkelig ha klødd seg i hodet i denne saken. Tradisjonelle liberalkonservative verdier testes mot partiets lange tradisjon for å bekjempe kriminalitet. I tillegg er Høyre blant de mest EU vennlige på Stortinget og det skal mye til for partiet å ikke harmonisere norsk lov med det som er gjeldende i Europa. Men det var altså bare 5 stortingsrepresentanter som ikke fulgte stortingsgruppas vedtatte linje i DLD-saken. Dette er først og fremst resultat av godt håndverk fra Erna Solberg og den øvrige ledelsen i Høyre.

Det ironiske er at DLD diskuteres og utfordres i Europa. Tyskland og Romania prøver direktivet i grunnlovs/forfatningsdomstolen og diskusjonen går høyt i flere land. EUs direktiv kan altså se annerledes ut enn i dag, når det endelige settes i kraft i løpet av 2012.

Vi får se. Jeg forstår at det er enda noen hindre igjen før direktivet kan implementeres i norsk lov. Men denne uka har altså Stortinget gitt startsignalet for systematisk kartlegging av alle norske borgeres elektroniske kommunikasjon. Fra nå av er det ikke bare Google, Apple, Facebook og  Telenor som vil vite hvem jeg kommuniserer med, når jeg gjør det, hvor ofte, etc. . . . .

-go

(det er få hyperlenker i denne bloggposten fordi den er skrevet på flyet  på vei mellom Paris og Wasington DC)

One comment

  1. Jeg deler fullstendig dine synspunkter. Hadde saken vært å effektivisere etterforskning av mistenkte kriminelle ETTER at det foreligger berettiget mistanke og dette er godtatt av en domstol, kunne politiet få FULL tilgang til den mistenktes deretter påfølgende aktivitet på nett om telefon.

    Å påstå at DLD vil styrke personvernet, er absurd. Nei dette har vært en utrolig interessant og tankevekkende debatt – og grusom sak.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: