Kan sosiologene redde oss?

Risikomatrise, kilde: regjeringen.no

Neppe.

Men risikovurdering i et sosiologisk perspektiv kan bringe inn litt nødvendig edruelighet.

I skrivende stund er det trippel-katastrofen i Japan som kniver om oppmerksomheten vår i skarp konkurranse med Gadaffis vannvittige behandling av sitt eget folk og en tippeligaåpning som pushes av intet mindre enn 3 tv.kanaler. I min bok er det Japan som vinner kampen om oppmerksomheten klart. Gadaffi har tross alt plaget sitt folk i en mannsalder og mediehypen rundt det norske toppfotballproduktet virker mer oppblåst enn noen gang.

Trippelkatastrofen i Japan tvinger fram refleksjon om vår (les: menneskeheten) evne til idenfisere, styre og minimere risiko. Det rapporteres om over 15000 døde og sårede som følge av katastrofen i Japan. Jordskjelvet som flyttet det japanske kontinentet 2,4 meter forårsaket en tsunami som rammet store deler av Japans nordlige kyst, som igjen satte sikkerhetssystemene til atomkraftverket på Fukushima ut av spill. Flere dager etter katastrofen inntraff frykter IAEA at japanerne ikke offentliggjør all relevant informasjon om reaktorene som er skadd. Dramaturgien er som tatt ut av en spillefilm.

Det var på vei ned fra fjellet forrige helg en venn av meg reflekterte over sosiologien sitt bidrag til risikovurdering og hvordan sosiologer som Giddens og Beck beskriver risikosamfunnet som har utviklet seg paralellt med at verden er blitt industrialisert. Det industrialiserte samfunnet har lykkes med å identifisere, og til en viss grad eliminere, risiko med naturlige årsaker som f.eks. naturkatastrofer, bakterieinfeksjoner, etc. Samtidig har den industrialiserte verden blitt mer og mer opptatt av risiko som forsårsakes av det industrielle framskrittet og som således er menneskeskapt. Risikofokuset er et resultat av en nær sykelig fokus på framtida. Det moderne prosjektet handler i stor grad om å skape sikker framtid.

Risikovurdering og risikohåndtering har alltid vært gjort i en kontekst av tilgjengelig teknologi, kultur og ikke minst politisk agenda. 50-tallets amerikanske folkeopplysning der befolkningen ble opplært i hvordan man skulle oppføre seg i tilfelle et atomangrep skapte en slags falsk trygghet hos en hel generasjon amerikanere. På et bakteppe av kald krig, eventyrlige teknologiske gjennombrudd en kultur sterkt preget av troen på at menneskene kan mestre det vi vil mestre (‘the American Dream’), ble amerikanere  overbevist om at konsekvensene av en atomulykke kan håndteres.

Risikosamfunnet, slik Giddens og Beck formulerer det, har utviklet forståelsen av risiko, ikke minst på grunn av miljøkatastrofer som Tjsernobyl og Love Canal. Hendelser der menneskeheten fikk erfare de virkelige konsekvensene av menneskeskapt teknologi eller menneskelige beslutninger. Holdningene til kjernekraft, atomvåpen og giftig avfall er annerledes idag enn i 50-tallets Amerika.

Japan er antakelig verdensmestere i beredskap. Jordskjelvberedskapen er innarbeidet i oppdragelse, skoleverket og på arbeidsplasser. Konsekvensene av jordskjelvet i Japan er marginale i forhold til konsekvensene av jordskjelvet i Haiti tidlig i 2010. Det japanske samfunnet har bedre, kanskje aller best, forutsetninger for å forstå og minimere jordskjelv risiko og står godt rustet til å håndtere konsekvensene av et evt. jordskjelv. Men allikevel var ikke nasjonen forberedt på total svikt i sikkerhetssystemene ved kjernekraftverket Fukushima. Kombinasjonen jordskjelv og tsunami satte beredskapsmyndighetene i en situasjon de ikke hadde beredskap for. Pr idag kan det se ut som hele kraftverket i ferd med å smelte ned.,

Risiko blir vurdert som en funksjon av sannsynlighet for at en hendelse oppstår og konsekvensene dersom hendelsen skulle oppstå. Man reduserer risiko ved å ta grep som reduserer sannsynligheten for at hendelsen oppstår og/eller etablere beredskap for å håndtere konsekvensene. Selv om det moderne, industrialiserte samfunnet er oppslukt av å vurdere og håndtere risiko, viser historien at et samfunns risikoforståelse, eller vilje til å forstå, endrer seg kun etter at store katastrofer har demonstrert hvor ille konsekvensene er (selvom sannsynligheten er lav).

Sosiologene kan altså beskrive fenomenet og vitenskapelig demonstrere hvordan det moderne samfunnet tilpasser risikovurderinger etter nye erfaringer med sjeldne, men uønskede konsekvenser. Men det ser ikke ut til at sosiologene har særlig innflytelse på den faktiske risikovurderingen slik at uønskede konsekvener forutsees og beslutninger endres. Det kan virke som politiske agendaer og overdreven tro på teknologi blir avgjørende. Det moderne samfunnet har en egen kraft som driver det framover. Giddens beskriver det som en juggernaut.

Poenget jeg forsøker å få fram er best illustrert med Angela Merkel og Tysklands beslutning om å stenge gamle kjernekraftverk. Det er vanskelig å tenke seg at Japan katastrofen har tilført ny kunnskap om farer eller teknologi som fører til denne endringen i politikk. Det er mer sannsynlig at mediaoppmerksomhet og demonstrasjoner bidrar til endring risikovurderinger. Sosiologene kunne fortalt oss det for lenge siden, men folk må ut på gatene for at alvoret skal synke inn.

Go Greenpeace.

-go

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: