Svensk helse og utdanning mer effektiv i kamp mot fattigdom?

‘Fattigdomsåret’ er akkurat avsluttet og vi kan vel ikke med hånda på hjertet si at fattigdom i Norge er avskaffet i løpet av 2010. Hva skal til for å avskaffe fattigdom? Borgerlønn til alle, slik Venstre foreslår fra tid til annen, eller finnes det andre etablerte virkemidler som har effekt?

Denne uka gikk jeg for å høre Statistisk Sentralbyrås (SSB) utmerkede forskere foredra om fattigdomsbildet i Norge og hvordan tilbudet av offentlige tjenester påvirker dette. SSBs årlige utsyn publikasjon for 2010 er akkurat kommet og seminaret var et av flere ‘boks-seminarer’ der SSB tilbyr et lite dypdykk i temaer som du finner i tekstbokser i utsynpublikasjonen (Økonomiske analyse, 01/2011).

Fattigdomsbegrepet som brukes av SSB (og EU og OECD) er et relativt fattigdomsmål. Dvs. fattigdomsgrensen defineres som et beløp tilsvarende 50% av medianinntekten i landet (EUs mål er 60% av medianinntekten). Vanligvis er det kontantinntekten som regnes med når vi setter fattigdomsmålet. Men i en velferdsstat som Norge betaler vi skatt og, forhåpentligvis, får vi noe igjen for dette. Offentlige tjenester som f.eks. helsetjenester og utdanning som finansieres med skatteinntekter. Spørsmålet er om disse offentlige tjenestene har noe innflytelse på fattigdomsbildet i landet. Bidrar offentlige tjenester til å løfte borgerne ut av fattigdom? 

SSB har beregnet verdien av offentlige tjenestene og lagt denne til kontantinntekten for deretter å finne om antall borgere under fattigdomsgrensa endrer seg. Om velferdsstatens fellesløsninger virker, så skal det være færre fattige når vi regner inn verdien av offentlige tjenester.

(c) SSB (klikk for større bilde)

Og sannelig. Fra SSBs powerpoint presentasjon ser vi at antall fattige reduseres når verdien av offentlige tjenester regnes med i inntekten. Altså, velferdsstaten er med å løfte mennesker ut av fattigdom. Spørsmålet er hvor effektiv den er til å gjøre dette løftet. Tabellen til høyre sammenlikner endringer i fattigdomsbildet som følge av offentlige tjenester i flere OECD land. Hvis vi går ut fra at de norske og svenske modellene for velferdsstat er sammenliknbare ser vi av tabellen til venstre at offentlige tjenester har bedre effekt i Sverige enn i Norge. Iflg tabellen er effekten av offentlige tjenester i Norge at antallet under fattigdomsgrensen reduseres med 3,8 %-poeng (fra 8,9% til 5,1%), mens den samme reduksjonen er Sverige er på 4,4%-poeng (fra 8,9% til 4,5%). Svenske offentlige tjenester bidrar altså til at en større andel av fattige løfter seg opp over fattigdomsgrensen enn hva tilfellet er for tilsvarende norske offentlige tjenester.

Et annet funn som ble gjort av de samme SSB forskerne er at innvandrere drar dårligere nytte av effekten beskrevet ovenfor enn etniske nordmenn. Det er større risiko for at innvandrere forblir fattige enn etniske nordmenn. Velferdsstaten er altså ikke like effektiv for alle deler av befolkningen.

Denne forskningen er relativt ny, dvs denne bruken av den er relativt ny. Men funnet er interessant, og ikke minst denne måten å regne på kan være en god måte å syreteste offentlige tjenester. For hva er vitsen med offentlige tjenester f.eks. innen helse og utdanning dersom det har ikke har positive effekter for borgernes levekår. SSB forteller at mye gjenstår for å kunne trekke altfor bastante konklusjoner. Men det skal bli spennende å følge dette framover. Det er ihvertfall helt sikker at presset på at offentlige tjenester skal ha bedre effekt for borgerne vil øke i tida framover.

-go

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: