Alt man må mestre

Mest av alt gamle venner m/mopedbriller

En av gutta i vår kompisgjeng lufta problemstillingen her om dagen: Hva gjør man når er over 40? Alt man vet, alt man mestrer og alt man ikke mestrer på tross av alt man vet.

Det er tid for fjelltur med gutta igjen. Ski, mat, sladder og helt sikkert en og annen god samtale ved peisen, i skiheisen eller i langrennsløypa. Vi har vært ved Reinsjøen før og vi har laga mat før. Dette er gutter som raskt kobler seg på når vi kobler av. Det er umulig å spå hva samtaleemnet blir i år.  Men vi er menn i vår beste alder og det betyr at vi kommer til å være innom damer, biler, iPad vs. Android, friske unger og gamle foreldre. Og jeg tipper datalagringsdirektivet blir dømt nord og ned allerede fredag kveld.

For egen del har jeg reflektert mye over spørsmålet fra forrige gang vi traff hverandre: Hva gjør man når man er 40? Det var flere av oss som kjente oss igjen i det vår mann delte med oss. Han har en bra jobb der han betyr mye for mange, verdsatt av kollegaer, overordnede og samarbeidspartnere. Hjemme er det 3 flotte unger og ei strålende kone. Han er engasjert i lokalmiljøet og er det naturlige midtpunktet og drivkraften i vår gjeng. Han har runda 40, har levd mye og har mye å leve for. Historien hans kunne vært fortalt om flere av oss og det er ikke historien om et liv som rakner.

Men på tross av alder og erfaring så dukker det opp situasjoner som vi ikke behersker. Usikkerheten kommer smygende når omgivelsene er skråsikre. Svarene uteblir når spørsmålene hagler. Impulsen til å flykte øker i takt med nødvendigheten av å være tilstede. Midt i stimen av vellykkethet står man avkledd, veik og vesal.

Jeg har ikke funnet løsningen på dette. Dvs. jeg har ikke funnet ut hvordan jeg skal unngå å erfaringene jeg beskriver over. Jeg har ikke funnet nøkkelen til vedvarende skråsikkerhet. Det er enda spørsmål å søke svar på og impulsen til å flykte dukker opp fra tid til annen. Det er ofte for mye som skal mestres.

Men bloggeren Kristin Oudmayer satte meg denne uka på spor av en slags vei til å leve med det å ikke mestre alt. Kristin skriver på bloggen sin om et travelt liv og en samtidig en erkjennelse av at ‘mest av alt er jeg mamma’. I en slik erkjennelse ligger det sannhet og ikke minst potensiale for å senke skuldrene. Når skråsikkerheten tar kvelertak og vellykketheten gjør deg kvalm gir det mening å erkjenne at mest av alt er du en venn – en nabo – en kollega. Mest av alt et menneske. Ikke alle kan si at de mest av alt er mamma, men alle er mest av noe. For egen del kan jeg si at jeg mest av alt er pappa, kjæreste og kompis.

Gutta på denne hytteturen er direktører, studenter, konsulenter, rektorer, advokater, prester, etc. Men mest av alt er vi gamle venner.

Det blir en bra helg

-go

Vår beste dag

4 comments

  1. Fin post, ble inspirert til å drodle litt selv om temaet på linken over. Skrapte bare i overflaten men det kan bli mer.

  2. Eirik

    Flott skrevet, Geir Olav.

    God tur til fjells 🙂

  3. Greit at mann er skråsikker, da blir det mer rom for oss som vet og kan, men som ikke må være skråsikre

  4. JO

    Jeg har lyst til å komme med noen tanker i forbindelse med min gode venn Geir Olavs blogg…han formulerer så fint mye av det jeg tenker…

    Det er godt å prate om livet, ja egentlig er det vondt også. Alt man må mestre…det er ofte vondt å kjenne på virkeligheten, sårbarheten, angeren, begrensningene, mytene og usikkerheten.
    Det er på den annen side godt å kjenne på at man er ønsket, elsket og inkludert. Men det er likevel mange situasjoner jeg ikke vet om jeg er ønsket, for ingen sier noe. Hvorfor har ord så mye makt..
    I min kameratgjeng vet jeg at jeg ønsket, det er en utrolig følelse.

    Dette er kanskje en del av livet til flere..
    Jeg har forutsetninger får å mestre mye. Det er likevel mye jeg ikke mestrer – men jeg er en god skuspiller.

    Litt om dagen 17.mars 2011
    I dag har jeg hatt en fin dag, jeg har nok en gang blitt minnet på livets realiteter….min jobb har bestått av å tilrettelegge aktiviteter for nærmere 50 psykisk utviklingshemmede i alle utgaver.Jeg har sett i dag (også) at mange viser STOR glede over de små ting. Snøen, kulden, vinden, en tur på ski, aking ,lydene, hesten, lukten, en klem, et smil, flammene fra bålet, varme pølser, et vennlig blikk – ja dette er det gode liv.
    Det er de små ting som teller. Nåtid…være tilstede….ja nå.
    Her har jeg noe å lære.
    Hva er det med meg da, jeg vet mye men det hjelper lite.
    Det er vanskelig å registrere det hele, livet er så kontrastfylt.
    Vi hører om katastrofer, nesten før den inntreffer. Sunamien er på vei….treffer land om to timer osv. Hvordan skal jeg klare å forholde meg til at over 10 000 mennesker er døde og en hel nasjon i sorg..
    Antall gull i VM får ikke lenger så stor betydning.
    Jeg har levd et liv..lever et liv..som i det ene øyeblikket gir meg gull og i det andre øyeblikket så er en sunami på vei..

    Kanskje det er banalt enkelt, kanskje ikke.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: