Asylinstitutt under press

Ikke siden MUF-saken i 2005/06 har enkeltsaker til behandling eller som er ferdigbehandlet i det norske asylinstituttet vært under slik mediaoppmerksomhet som vi har sett nå på nyåret. Maria Amelie-saken engasjerte bredt i blant politikere, i tradisjonelle media og ikke minst på sosiale medier. Denne uka er det 60 etiopere som setter agenda ved å starte en sultestreik i Oslo domkirke. De krever individuell behandling av deres asylsøknader. De er ureturnerbare og er i en håpløs situasjon. Hvor lenge kan norsk asylpolitikk sette folk på vent?

Den umiddelbare årsaken til at etioperne kommer til domkirken nå i februar 2011 er tilsynelatende triviell. Etter nyttår er det blitt vanskeligere for papirløse innvandrere å tjene penger og livnære seg fra lovlig arbeid i Norge fordi Skatteetaten har innskjerpet rutinene for utsendelse av skattekort til personer med D-nummer. Det kreves nå personlig oppmøte på likningskontoret for å få nytt skattekort. Dette gjør det vanskeligere for papirløse å arbeide i den lovlige delen av arbeidsmarkedet.

Norsk flagg med korrekt mål. - Når blir helt man norsk?

Etter at støvet la seg etter Maria Amelie kan det virke som politikere, kommentatorer og kanskje også store deler av befolkningen stiller seg bak Jens Stoltenbergs prinsipielle linje: Alle asylsøkere må behandles likt og individuelt. Selv om asylsøkere er ressurssterke og ønskede i Norge gis det ikke oppholdstillatelse dersom det ikke finnes et behov for beskyttelse. Og det er norske myndigheter som vurderer beskyttelsesbehovet, gjerne på bakgrunn av UNHCR anbefalinger. Kvalifiserer du for å arbeidsinnvandre til Norge, ja så er det en annen sak, en annen kø og en annen luke. Skal en bedømme ut fra meningsmålingene, så har Stoltenbergs prinsipielle linje funnet en gjenklang i folket. Og jeg tipper at vi ser Maria Amelie tilbake i Norge som arbeidsinnvandrer innen kort tid.

Stoltenbergs tilsynelatende suksess i Maria Amelie saken er dårlig nytt for 60 fortvilte etiopere i Oslo domkirke. Etter å ha så ettertrykkelig stått på prinsippene i Amelie saken – og lyktes med det – er det tvilsomt om regjeringen vil engasjere seg i disse enkeltsakene. Amelie-saken viste jo med all tydelighet at regjeringen har delegert saksbehandling til UDI/UNE og har svært lite handlingsrom i enkeltsaker. På kort sikt er det fånyttes med politisk engasjement rundt enkeltsaker i Norge. Så lenge vi har en Stoltenbergregjering står UDI/UNE regimet sterkt.

Etioperne i Oslo domkirke har fått sine søknader behandlet individuelt, men de mener at UDI/UNEs vurdering av deres beskyttelsesbehov er feilaktig. De mener de har behov for beskyttelse fra forskjellige typer forfølgelse i Etiopia. UDI/UNE mener de kan returnere. Paradokset er at norske myndigheter ikke har avtaler med Etiopiske myndigheter om å returnere med tvang. Disse menneskene må altså returnere til Etiopia, men de kan ikke returneres. Det er slik man blir ureturnerbar.

Engasjementet, som forresten er påfallende mindre for disse enn for Maria Amelie, vil altså ikke føre til at regjeringen griper inn i enkeltsakene. Deres håp er at UDI/UNE blir beveget til å se på sakene igjen og at det tilflyter UDI/UNE kunnskap som bekrefter beskyttelsebehov. Jeg skal ikke spå sannsynligheten for dette, men vil bli overrasket om det skjer i nær framtid. Disse menneskene har kun ett alternativ til å kjempe sin sak fra benkeradene i Oslo domkirke: bo på et norsk asylmottak på ubestemt tid, uten rett til å jobbe og uten mulighet til integrering og normalisering. Kudos til dem for at de kjemper!

Asylinstituttet og asylpolitikken blir mer robust av at enkeltsaker og folkelig engasjement ikke får styre den daglige utøvelsen av politikken. Men konklusjonen i denne saken, som i Amelie-saken, må være at politikken må gjennomgås og revurderes. Som også Amelie-saken viste, så må norsk asylpolitikk tydeligere ivareta rettigheter og behov til barn som lever lenge som papirløse som følge av foreldrenes handlinger. Videre må det være en grense for hvor lenge man kan klassifisere mennesker som ‘ureturnerbare’. Flere av etioperne i Oslo domkirke har bodd i Norge i opp mot 20 år. Når blir man norsk?

Det siste poenget er at Norge må, sammen med andre land, fortsette arbeidet med å finne robuste ordninger for lovlig migrasjon for mennesker uten beskyttelsesbehov. Migrasjon er et fenomen som har funnet sted i årtusener og det er grunn til å tro at migrasjon er kommet for å bli. Globalisering har f.eks. bidratt til at markeder for produkter, tjenester og arbeidskraft i større og større grad brer seg utover nasjonale grenser, men migrasjonslovgivningen i mange land tar ikke høyde for dette i tilstrekkelig grad. Arbeidsmigrasjon – lovlig og ulovlig – er svært utbredt over hele verden. Utfordringen er å etablere ordninger som dekker behov for arbeidskraft, legger til å legge til rette for god integrering og er økonomisk bærekraftige.

Ingen liten utfordring. Nå er det etioperne i Oslo domkirke som minner oss om den.

-go

2 comments

  1. Tilbaketråkk: Tweets that mention Ab imo pectore » Asylinstitutt under press -- Topsy.com

  2. Tilbaketråkk: Ab imo pectore » Ti på topp i Mai

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: