GJESTEBLOGG: Dagen som ikke vil glemmes

Ettårsdagen for jordskjelvet i Haiti er passert og annen runde i presidenvalget gjennomføres i disse dager. Hvordan er stemningen i landet nå? Jeg jobber sammen med Kristel Tonstad i styret for ADRA Norge og spurte om hun ville skrive en gjestebloggpost om livet i det hardt prøvede landet idet vi går inn i 2011.

Undervisning i friluft, tilrettelagt av UNICEF (c) UNICEF Canada

Kristel er utdannet innenfor religion, psykologi og statsvitenskap fra La Sierra University og Kennedy School of Government at Harvard University. Hun har erfaring fra Centre for Law and Public Policy og Wiener Center for Social Policy, og hun var en del av teamet i UD som utarbeidet St.meld. nr 10 (2008-2009) om ‘Næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi’. Hun har tidligere jobbet for UNICEF i republikken Georgia og UNICEF Irak. Hun er nå sekondert fra Flyktningehjelpen til UNICEFs arbeid med å sikre utdannelse og skolegang for Haitis barn etter jordskjelvet ifjor. Kristel er medlem av styret for ADRA Norge.

—————————————————————

Dagen som ikke vil glemmes

”Markerer ikke amerikanerne 11. september?” Skoleinspektøren i Tabarre-distriktet i Port au Prince spør meg med et trist blikk. ”Jo, de har minnestunder i kirker og skoler.” Han nikker med forståelse: ”Vi har våre datoer. Dager som har formet oss. 12. januar. 18. november. 1. januar.” Jordskjelvet. Kampen mot franskmennene og slaveriet. Uavhengighetsdagen.

Det er dagen før julaften, og få tegn til det i byen som for nesten ett år siden mistet mer enn 230000 av sine kjære. Barn, foreldre, venner, naboer. Så kommer julaften og det er like stille. Vi ønsker hverandre en ”god feiring”. Men julen passer liksom ikke inn i omgivelsene. Det virker overdådig å gi gaver. Livet er den største gaven, og de som har vært gjennom det siste året vet å sette pris på hvert minutt. Og i avisen er det nettopp det som opptar spaltene: å minnes de som var, og å sette pris på det som er. 

Samtidig er det lite å sette pris på. Det som er farges av det som ikke er lenger. Ødelagte bygninger og hus. Midlertidige løsninger som er på vei til å bli langsiktige. 1 million som bor i telt i hovedstaden, med lite annet som beskyttelse fra omverdenen enn en plastduk, kanskje et ståltak; ikke nok til å beskytte fra storm og regnværet som ofte øser gjennom sprekker i teltene og forstyrrer nattesøvnen. Og så kom kolera, sykdommen som er lett å forebygge, men ikke i et land som har ligget i ruiner, hvor man må lete lenge etter rent vann, og veien til smitte er kort. Hvor er håpet?

Det finnes håp, men det er foreløpig ikke stort på det strukturelle planet. Det er heller mellom mennesker, blant individer. Det største håpet er å se barn på vei til skolen. Håret i flotte fletter med fargerike sløyfer, hvite skjorter, strøkne skoleuniformer. Barna som går på skolen er håpet. Men det er mindre enn halvparten av barn i skolealder som har denne muligheten. Og stolte går de til en skole som ofte er lite annet enn en presenning. Hvor læreren ikke har tavle. Barna ikke har bøker. Utedoen er i dårlig stand, hvis den finnes. Og ikke noe sted å vaske hender for å beskytte seg fra den dødelige vibroe cholera som har sneket seg inn i landets 10 departmenter.

Møter du en skoleinspektør eller direktør, vil han raskt fortelle om behovene og traumene. De trenger benker. Bøker. Tak over hodet. Men ikke betongtak – det må være tak som barna tør å sitte under. Og mest av alt – de må ha midler til å betale lærernes lønninger. Ellers blir det jo ingen utdannelse. Men hvem skal betale lønningene når myndighetene er ute av stand, og over 80 prosent av landets skoler er i private hender? Mange av skolene opererer uten akkreditering, såkalte ”ecoles clandestine” (hemmelige skoler). Ingen har oversikten over hva barna lærer, og skoler er ofte mer et oppholdssted eller en inntektskilde enn noe annet. Og hvordan skal foreldrene betale – de mellom 65 og 80 prosent som er uten arbeid?

I julen er skolene stengt, og de håpefulle skolebarna er ikke å se. I stedet ser man FN-pansere som kjører rundt fullt utstyrt. Du ser de endeløse teltleirene som har huset over en million av de som overlevde jordskjelvet men mistet alt annet for nesten 12 måneder siden.

I hovedstaden finner du det verste slumområdet i hele den vestlige halvkulen, Cite Soleil. Der tar volden ofte overhånd, og man må ha bevæpnet eskorte for å bevege seg inn i deler av kommunen.

Foto: Kristel Tonstad

Men selv i de verste strøkene, hvor tårer, mishandling, og frykt er en del av hverdagen, kan man finne tegn til håp. Du finner det i navnet på skolene: ”Wonderful Miracle”, ”Secret de l’avenir” (fremtidens hemmelighet), ”Etoile Brillante” (lysende stjerne). Og du finner det hos Madame Rochelle, damen som leder en lokal frivillig organisasjon og har tatt opp kampen mot kolera. Alle skoledirektørene har blitt invitert til et åpent møte for å lære om hvordan å forebygge kolera. Hvordan barna må lære å vaske hender på riktig måte. Så har de en avstemning: alle stemmer mot kolera. Hever stemmene sine. Den skolen som er best får en pris. Det er håpet. Alle skolene i kommunen får såpe og materialer for å rense vannet av FN og frivillige organisasjoner. Det gjelder å få alle til å skjønne alvoret. Uten rent vann og steder å samle og dumpe avføring, øker smittefaren. Men hva gjør man i skolene som ikke har tilgang til vann?  Hva gjør man i skoler som ikke har toaletter? ”Vær kreativ.” Svaret tilfredsstiller ikke helt.

Foto: Kristel Tonstad

Det er ikke enkle svar man finner i Haiti. Man finner aller mest spørsmål. Når vil livet bli lettere? Hvorfor må alle tragediene ramme oss? Hvorfor er vi ikke beskyttet fra alt det vonde? Det er lite som er enkelt, og mye som står i veien for forandring. Først var det jordskjelvet. Så orkanen. Nå en ustoppelig epidemi. Og mer politisk ustabilitet er i påvente.

Sånn er livet på Haiti, 24. desember, 1. nyttårsdag, og alle andre dager. Epidemien tar ingen pause. Høytiden blir preget av alle som ikke er til stede. Familier blir minnet om å la en stol stå tom for de som ikke er mer. Rundt tomme stoler, sitter de som overlevde. De som har ansvaret for å kjempe videre.   

I St. Pierre kirken, stemmer et kor i julesanger. Halleluja-koret. Dempede sanger og stemmer synger oppover og inn i et nytt år. Like utenfor finner du hundrevis av telt og familier til minne om dagen som virkelig teller for Haiti. 12. januar, dagen som forvandlet alt, de 35 sekundene som rystet tilværelsen for alltid. Og det er kanskje bare en ting som er sikkert på Haiti: det vil ta lang tid å lege slike sår.

Kristel Tonstad

—————————————————————

For generell informasjon om UNICEF sitt arbeid på Haiti, se her. Info om UNICEF sitt arbeid innenfor utdannelse og skolegang, som Kristel er en del av, se her.

Her finner du ADRA Norges Latin Amerika program med info om arbeidet på Haiti

2 comments

  1. Takk for påminnelsen. Mangler ord. Får si som Sigvart Dagsland: Ka kan me gjørr, eg e så liden?
    Budskapet som du formidler, må nå langt ut.

  2. Tilbaketråkk: Tweets that mention Ab imo pectore » GJESTEBLOGG: Dagen som ikke vil glemmes -- Topsy.com

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: