Gamle spørsmål – nye svar

Barnebarna holder sammen

Det er høysesong for familieselskaper hos oss. Denne helga har foreldres 80års dag blitt behørig markert med barn, barnebarn og venner fra et langt liv. Flotte folk i alle aldre som har stor glede av å møtes og fødselsdager er gode tidspunkter til å både reflektere over levde liv og å se hvilke forventninger vi har framtida. Denne gangen inviterte vi gjestene med på en refleksjon over hvilke valg av utdannelse, yrker, fritidsaktiviteter, etc mine foreldre gjorde da de vokste opp i årene før,under og etter 2.verdenskrig. Og vi så på de valgene barnebarna står overfor nå på 2000 tallet. Spørsmålene barnebarna grubler på i 2010 er kanskje ikke så forskjellige fra spørsmålene besteforeldrene dere strevde med i på 1950-tallet, men det finnes flere svar.

Mine foreldre vokste på Oslos østkant, tok all utdannelse i Oslo og har bodd hele livet, med unntak av noen år i England, på Oslos østkant. Min far ble revisor og min mor ble sykepleier. Noen av vennene deres ble håndverkere og andre igjen gikk den akademiske veien og ble lektorer, prester og lærere. Selvom det fantes utdanningsalternativer, så var det ikke overveldende mange. For mine foreldre var det bl.a. sterke kjønnsrollemønstre som gjorde seg gjeldende i valg av yrker. Det at min mor valgte høyere utdannelse og fulltids jobb i perioder med små barn var ikke vanlig kost. I tillegg valgte man utdannelser der man kunne gjennomføre utdannelsen og samtidig være praktiserende Adventist – dvs. ikke delta i undervisning eller annet arbeid på lørdager, som er adventistenes helligdag. I 1950-tallets Norge var dette et problem.

Fritidsaktivitetene tok utgangspunkt i miljøet rundt Adventistkirken i Oslo – en aktiv ungdomstid med tradisjonelle og kanskje først og fremst sunne verdier. Vennegjengen reiste på leire i inn- og utland og i all hovedsak dreide fritidsaktivitetene seg om friluftsliv og omgang med venner – nær sagt alt i regi av ‘laget’ i Adventistkirken. Lite organisert idrett, men mye organisasjon. Norge var svært homogent og de første arbeidsinnvandrerne på 1970-tallet var generasjonens første med det som skulle bli dagens flerkulturelle Norge.

Når mine foreldre nå runder 80 år ser verden veldig annerledes ut. Globalisering har brakt familien ut i verden. 2 av barnebarna har ikke skolegang fra Norge i det hele tatt. Utdanningsvalgene er flere – de fire barnebarna som har begynt på universitetsutdannelse har valgt så forskjellig fagfelt som sykepleie, interaktiv design, medievitenskap, bygningsfag og musikk. Jeg har en følelse av at ingen av de vil velge økonomi (kanskje litt tidlig å si – den yngste 9 mnd gammel). Barnebarna har venner fra mange etniske minoriteter og, ikke minst pga innvandring, er det blitt vanligere å ta religiøse hensyn i planlegging av skolehverdag og arbeidsliv. Likestillingen er vi langt fra i mål med, men ingen av jentene blant barnebarna er tvil om at de kan og skal ta høyere utdannelse. De har også klare forventninger om å kunne kombinere progresjon i arbeid og karriere med det å etablere familie.

Mine foreldre har sett en verden forandre seg gjennom en innholdsrik etterkrigstid. Men også mye av det barnabarna fyller tida med er direkte resultat av valg besteforeldrene tok og verdier de sto for. Ungdommens interesse for å reise på leire og friluftsliv er den samme nå som før. Men der besteforeldrene reiste til Stockholm og Paris, reiser barnebarna til Hawaii, Sri Lanka, Peru, etc. Der besteforeldrene gikk på ski på Hardangervidda, hopper barnebarna i fallskjerm, kjører snowboard, surfer, etc. Der besteforeldrene dyrket vennskap i hverandres hjem, i kirker og på tur, dyrker barnebarna vennskap med folk fra alle verdensdeler på virtuelle arenaer og ‘sosiale medier’.

Norge har forandret seg over de siste 80 årene. Noen vil si at mange av forandringene kunne vi klart oss uten. Jeg mener Norge anno 2010 gir innebyggere av alle nasjonaliteter og kjønn flere muligheter til å realisere gode liv. Gjennom sine verdivalg, utdanningsvalg og gjennom hardt arbeid er det besteforeldregenerasjonen som har la grunnlaget for at mine barn har mulighet for å realisere gode liv.

Nå er det opp til oss å legge grunnlaget for våre barnebarn. Det er fort gjort å se mørkt på det, men jeg tror det vil bli bra. Barnebarna våre vil finne sine egne svar på sine spørsmål. Akkurat som generasjonene før dem har funnet sine svar på sine spørsmål.

-go

I liv og latter spør du mæ, om regnet og om sola
Og svaran som æ gir dæ e itj dæm æ hadd i går

Åge Aleksandersen

3 comments

  1. Fine refleksjoner om universelle spørsmål og forandringer fra en generasjon til en annen. Selv tenker jeg at problemstillingene alle møter under oppvekst ikke har vært så forskjellige de siste 80 årene, men måten vi løser dem på endrer seg. Søkende ungdom i dag kan finne svar – riktige eller gale – på internett. Nettsamfunn og alle verdens kilder er tilgjengelige et par tastetrykk unna.

    Men vet vi HVEM som svarer?

    DET visste barn før i tida, for de hadde bare kamerater, lærere og foreldre å spørre.

    PS. Overbring en forsinket gratulasjon til 80-åringene fra flutnace, Geir Olav

  2. Tilbaketråkk: Tweets that mention Ab imo pectore » Gamle spørsmål – nye svar -- Topsy.com

  3. Helt enig med du: Generasjoner finner sine egne svar, som de alltid har gjort, og siden du bruker’n Åge: Livet blir det du sjøl gjør det te, sang’n vel med Prudence for en genersjon sia: -)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: