Aldri i veien, alltid med

(c) flickr CC

I vår familie har vi nylig markert at oldemor har gått bort. For å være helt presis – min kones mormor, mine barns oldemor. Et rikt liv med mye glede og til tider betydelig sorg, er over og sammen med resten av familien, venner og naboer delte vi minner. Denne kvinnen levde gjennom to verdenskriger og var vitne til det 20. århundrets begivenheter fra sitt utsiktspunkt på en veldrevet gard på Øvre Romerike.

Oldemor rakk faktisk å bli tipp-oldemor, men det var som mor, farmor og mormor vi minnet henne denne ettermiddagen i oktober. En mor som hadde vært ankerfestet til en stor søskenflokk og navet i hjulene som ble holdt igang på gården. En kvinne som fant glede i arbeid og skapte mening i livet sammen med menneskene som stod henne nær.

Situasjonen der på minnestunden sier kanskje det meste om kvinnen vi var samlet for minnes. Mens oldebarna holdt et støynivå som det bare er oldebarn som kan komme unna med i begravelser, fortalte barnebarna om en hengiven mormor og farmor uten store fakter. En som alltid var opptatt med arbeid og som alltid lot barnabarna delta: ‘Vi var aldri i veien, vi var alltid med’. Akkurat som oldebarna på denne minnestunden.

Frodige Romerike med nyslåtte åkre i oktobervær satte en passende ramme rundt familiens farvel med oldemor. Venner og familie forteller om et hjem med livgivende raushet og glede. Og det fortelles om en familie som sto samlet i tider med ruskevær.

Nå er det opp oss andre å skape familie uten den eldste. Slik det var hos oldemor der man ‘aldri var i veien, men alltid var med’ er ikke noe dårlig eksempel å følge.

-go

Eg ser

Eg ser at du er trøtt
men eg kan ikkje gå
alle skritta for deg
Du må gå de sjøl
men eg vil gå de med deg
Eg vil gå de med deg

Eg ser du har det vondt
Men eg kan ikkje grina
Alle tårene for deg
Du må grina de sjøl
Men eg vil grina med deg
Eg vil grina med deg

Eg ser du vil gi opp
Men eg kan ikkje leva
livet for deg
Du må leva det sjøl
Men eg vil leva med deg
Eg vil leva med deg

Ser at du er redd
Men eg kan ikkje gå
i døden for deg
Du må smaka han sjøl
Men eg gjer død til liv, for deg
Eg har gjort død til liv for deg

Bjørn Eidsvåg

One comment

  1. Det er trist når man mister familiemedlemmer selv når de har levd et liv som er lenger enn de fleste av oss får. Da er det godt å minnes, og jeg må si at jeg er nesegrus beundring for disse gamle kvinnene, hvilke liv de har levd! Og med hvilke utfordringer! Da får man satt sitt eget liv i perspektiv.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: