Girl power, twitterdamer og retten til å bestemme selv

Norge er et land der kvinner fikk full stemmerett tidlig og der det i 2010 er full barnehagedekning, der kvinners rett til å velge ektefelle, rett til utdanning og rett til egen kropp er lovfestet. Det er kvinnepanelet selv som trekker opp denne beskrivelsen av Norge i sin rapport som ble levert Barne og likestillingsministeren igår rapport. Rapporten trekker opp mange gamle problemstillinger som har vært diskutert de siste 30-40 årene, den har noen konkrete forslag til å fremme likestilling ytterligere og – kanskje aller viktigst – den setter likestillingskampen inn i aktuelt perspektiv.

Rapporten leveres i et år der likelønnskampen i årets lønnsoppgjør ble avvist som tull, der likestillingsdebatten de siste ukene har dreid hvem som er mest frigjort i undertøy – Marianne Aulie eller Helene Vaagland. Unge jenter eksponerer seg på rosablogger og deltar i kåringer på deiligst.no. Regjeringen øker foreldrepermisjonen, mens Høyre ønsker å avvikle øremerking av fedrekvoten.

På dette bakteppet leverer kvinnepanelet et likestillingsperspektiv som røsker i det norske likestillingsselvbildet. Likestillingskamp i Norge idag handler primært ikke om retten til å kle av seg på internett, ja kanskje det heller ikke er likelønnskampen som er det viktigste. Likestillingskampen handler om å stoppe vold mot kvinner, kjempe mot tvangsgifte, avskaffe menneskehandel, sikre kvinners rett til å mene og uttale seg i offentligheten og tilrettelegge for funksjonshemmede kvinner. Dette er problemstillinger som vi tilskriver fjerntliggende land og kulturer, eller i verste fall enkelte små, lukkede miljøer med minoritetsbakgrunn her i landet. Kvinnepanelet plasserer disse problemstillingene midt i den norske hverdagen og definerer dem som viktige kamparenaer for likestilling. Marie Simonsen  siterer Sissel Benneche Osvold i Dagbladet idag: ‘Først må kvinner være i live, så de kan snakke’. Kvinnepanelet gjør et solid oppgjør med den allmenne oppfatningen om likestillingens status i Norge og hvilke saker om virkelig gjelder.

Samtidig har debatten rundt panelets rapport dreid seg om middelklassens feminisme. Marie Simonsen tar det opp i sin kommentar i Dagbladet idag og Amal Aden og Kadra Yusuf hinter til at den norske gjennomsnittsfeministen ikke er opptatt av de riktige sakene. Satt spissen kan man si at middelklassefeminisme har kommet til å handle mer om «styreplasser og pensjonskasse for kvinnelige grundere» (M.Simonsen, Dagbladet 28.9) enn om kampen for undertrykte søstre. Jeg er uenig. Norsk middelklassekvinner er opptatt av likestilling, ofte uttrykt som valgfrihet og retten til å styre eget liv. Den medieoppblåste debatten rundt undertøy og eksponering representerer ikke feminismen som den gjennomsnittlige norske middelklassekvinnen brenner for. Arbeidet for å styrke kvinners roller i arbeidsliv og styrerom går ikke på bekostning av kampen mot synlig og usynlig vold og undertrykkelse. Tvert imot. Likestillingsarbeidet må adressere hele bredden av saker. Noe annet ville være et tilbakeskritt.

Mitt hovedankepunkt mot kvinnepanelet har vært at det kun har bestått av kvinner. I 2010 må menn være en del av likestillingsarbeidet. Løsningene ligger, ja nettopp i likestilling og da må kjønnen yte lik innsats for å lykkes. Kvinnepanelet tar dette til en viss grad inn over seg når det anbefaler f.eks. at det skal opprettes interesseorganisasjon for Menn i kvinnedominerte yrker (MIK) utvalg. Forslaget virker som en litt krampaktig kompensasjon for at utvalget ønsker å gjenopprettet organiasjonen Kvinner i mannsdominerte yrker (KIM). Det mest aktuelle ville vel være for partene i arbeidslivet og regjeringen å sette seg ned å identifisere tiltak for å motvirke diskriminering i arbeidslivet.

Kvinnepanelets rapport viser også at man trenger mer kunnskap om sentrale likestillingsområder. Dette er overraskende, men ikke desto mindre viktig. Overraskende fordi likestillingsarbeidet har noen tiår bak seg og feminisme har vært diskutert og meislet ut i akademiske miljøer i generasjoner. Det offentlige har et betydelig likestillingsapparat både i departemetn, likestillingsombudet og i forskningsmiljøer. Det virker rart om det er manglende kunnskap som hindrer politikere i å fatte beslutninger på dette området. Likefullt må det forskes på likestilling, og kanskje spesielt på tematikk knyttet til det tradisjonelle Norges møte med innvandrer og minoritetskulturer.  

Jeg gratulerer Loveleen Brenna og hennes utvalg med rapporten. Måtte den føre til mer likeverd og likestilling.

-go

3 comments

  1. Godt innlegg, og jeg er enig! Menn må også være en del av debatten. Hvordan skal kvinner komme inn i styrene? Mennene som sitter på toppen på rektruttere kvinner. Hvordan skal vold mot kvinner reduseres? Med at MENN tar et oppgjør med en kultur som sier det er greit. Osv. osv. osv.

    Jeg er også som deg overbevist om at det går an å ha to tanker i huet samtidig: Ja til likelønn og lik fordeling av maktposisjoner i samfunnet/næringsliv her hjemme, men selvsagt også ja til en tryggere verden for kvinner over hele verden. Jeg pleier å svare venninner som sier at likestillingsarbeid er gammeldags og unødvendig med at nei, det er den ikke så lenge kvinner daglig dør når de føder barn. Vi må tørre å se lenger enn nesa rekker.

  2. Tilbaketråkk: Tale ved overrekkelsen av Kvinnepanelets rapport. « Loveleenbrenna's Blog

  3. Tilbaketråkk: Tweets that mention Ab imo pectore » Girl power, twitterdamer og retten til å bestemme selv -- Topsy.com

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: