Meningen med livet mellom politihuset, fengselet og trafikketaten

Hvor kommer vi fra? Hvem er vi? Hvor går vi? Paul Gauguin

Gode venner inviterte meg med på cabaretaften igår. På beste Oslo øst ligger Cafeteateret hvor Jostein Gaarder har bygd om Oslos ‘annen metodiskirke’ til en intim teaterscene der publikum kommer tett på skuespillerne. Opp gjennom årene har det funnet sted mye forkynnelse i den gamle metodistkirken. Igår var det underholdning, god mat og god selskap på programmet. Et strålende ensemble sørget for underholdning av første klasse. Cabaret formen ikke er kjent fra metodistkretser, men det gamle kirkebygget har ikke opplevd mange kvelder med mer aktuell og treffende formidling av sannheter om livet enn denne fredagskvelden i april. 

Kvelden bæres fram av en Lene Kongsvik Johansen (kjent fra Asbjørnsen og Joh) i storform. Hennes fjortis som klager over at ingen rundt henne forstår henne eller tar hensyn til enkeltindividet går rett hjem hos en tenåringsfar. Yngve E Marcussen (kjent fra bl.a. Det åpne teater, Trøndelag teater, TV-serien om ‘Elias’) er den andre bærende kraften gjennom kvelden. Hans overbeviser enten det er skildring av en baby i bleier, homofil enkemann eller et krevende sangnummer. Hans versjon av Einar Roses ‘Orker ikke det‘ revynummer er ubetalelig.

Ensemblets øvrige deltakere, Torgny G Aanderaa (Oslo International Theatre, Vardeteateret)  og Sara Scheen Otnes (Sjel & Showtime, frilans sanger) fyller godt inn og bidrar til at publikum får en helhetlig og god opplevelse. De to sistnevnte i skildrer livet som litt urutinerte og ambisiøse småbarnsforeldre svært presist. Skummelt gjenkjennbart. Aanderaas internett avhengige tenåring og Otnes’ Facebooksang treffer oss med godt utviklet iPhone avhengighet.

Hanne T. Asheim står for tekster og musikk. Asheim har fått Revyforfatter-foreningens Aristofanes-stipend, og vant komiprisen 2009 med ovenfor nevnte «Enkeltindividets protestvise». Tekstene er kanskje ikke alltid i særklasse, men de er moderne. Så forskjellige fenomener som sosiale medier, tidsriktig ‘fjortis-språk’ og aldrende homofile enkemenn håndteres med troverdighet – dvs. både tro og verdighet.

Det er ikke slik at en cabaret aften på Grønland gir svaret på hva meningen med livet er. Men en fredagskveld i godt lag i den gamle metodistkirken fyller definitivt livet med både mening og underholdning. Ensemblet oppsummerer med at meningen med livet er å ‘falle og reise seg opp igjen, falle og reise seg opp igjen, falle og reise seg . . . . ‘.

En ganske presis oppsummering, tatt i betraktning av at den gamle metodistkirken ligger inneklemt mellom Politihuset, Oslo fengsel og Trafikketaten.

-go

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: