La de små barn komme til meg

At det nå dokumenteres mange overgrepssaker i Den Katolske kirke er dramatisk. Også i den norske delen av kirken er det dokumentert overgrep mot barn. Barn som er overlatt i kirkens omsorg i tillit er misbrukt på det groveste av menn som man skal forvente at fremmer barnas trygghet og integritet. Finnes det annet enn tapere i slike saker?

Antakelig ikke. Barna det gjelder må leve med nær uopprettelige sår og skader resten av livet. Overgriperne har sin atferd på samvittigheten. I en situasjon der det burde være fokus på erkjennelse, oppgjør og korreksjon av adferd og praksis blir det for kirken dessverre fort en øvelse og skadebegrensing.

Det er noen gode trekk ved den Katolske kirke håndtering av saken i Trondheim. Det ble tatt umiddelbar affære, overgriperen ble fjernet fra stilling og offeret ble tilkjent en for erstatning. Men det er kritikkverdig at saken håndteres utenfor samfunnets etablerte mekanismer for slike saker. At saken var strafferettslig foreldet da den ble oppdaget endrer ikke dette faktum.

At kirken velger å løse slike saker internt, uten offentlig innsyn i prosesser og reaksjoner, svekker tilliten til at kirken tar et oppgjør med en uakseptabel kultur av overgrep og fortielse. Når Kristus framholdt vi ikke er ‘av verden’ betød ikke det å unndra seg det å bli stilt til ansvar overfor storsamfunnets. Tvert imot, Kristus sa i samme setning at vi ikke skal tas ‘ut av verden’. Dvs.kirkens menn tar del i de ansvar og plikter som følger av det å leve i et samfunn av likeverdige borgere.

Man skal ha respekt for Kirkens rolle som sjelesørger overfor egne prester og andre. Men det finnes en grense.  Biskop Eidsvig sier til NRK Dagsnytt den 8.4.2010 at det finnes ingen garanti for at informasjon om overgrep som kommer fra i ‘sjelesorg samtaler’ formidles til Politiet. Her trekker Eidsvig en for enkel konklusjon, en konklusjon som har uoverstigelige konsekvenser for de barna som blir ofre for overgrep som aldri blir satt lys på. Man kan akseptere at en overgrepssak har (minst) to ofre. Overgriperen trenger omsorg, sjelesorg og tilgivelse. Men mest av alt trenger de som blir utsatt for overgrep at disse stanses. 

Maktforholdet mellom en prest og et barn i kirkens omsorg ekstrem. Forskjellen i makt uttrykkes ikke bare i alder, størrelse, autoritet, etc. En katolsk prest er utsendt av Gud til å lede kirkens arbeid. Å forvente at et barn som er utsatt for overgrep selv tar affæren er å gjøre barnet et stor urett. Når det er Guds representant som gjør overgrepene, finnes det, i barnets øyne, få ankeinstanser innenfor Kirken. 

Det kunne vært fristende å inntatt en kynisk holdning og framholdt at mangelen på åpenhet og transparens er verst for Kirken selv. Fortielse og skadebegrensning i overgrepsaker gjør at Kirken framstår irrelevant, skummel og et uaktuelt sted for oppegående mennesker å sende barna sine til. En slik argumentasjon er kanskje riktig, men representerer en likegyldig holdning til overgrep mot barn som vi ikke kan tolerere. Presset mot Kirken til å ta et oppgjør med overgrepskulturen må aldri ta slutt. Barnas ve og vel er for viktig til å falle hen til avmakt.

‘La de små barna komme til meg. . .’, sa Kristus, ‘ . . . for Guds rike tilhører slike som dem‘. Nå må Kirken vise at den tar vare på barna som Sjefen har invitert til seg.

-go

2 comments

  1. Tilbaketråkk: Tweets that mention La de små barn komme til meg — Ab imo pectore -- Topsy.com

  2. Tilbaketråkk: Om Engler, prester, små barn og forbannet taushetsplikt « Marias Metode

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: