ME-pasienter fortjener at det forskes seriøst og systematisk på sykdommen og det har  jeg bidratt til gjennom å fyre av noen kroner via PayPal kontoen min. Fint å tenke på at denne kan brukes til noe annet enn å kjøpe ting man strengt tatt ikke trenger på eBay.

Brenn av noen kroner du også!

-go

Bakgrunnen for at vi ble spurt om å tilrettelegge en dag sammen med disse lederne er at vi gjennomførte en helg med og for frivillige ledere i Adventistkirkens menigheter i Nord Norge. Tore og jeg har nær sagt vokst opp sammen i denne menigheten og har brukt mye som frivillig i forskjellige menighetsrelaterte aktiviteter. Våre yrkesliv har vi hatt utenfor menigheten. Å ha en fot i to leire gir oss i det minste varierte utsiktspunkter.

Vi er enkle mennesker, Tore og jeg. Det vi deler om ledelse er ikke avanserte ledelsestorier eller fikse verktøy for å mestre enhver situasjon ledere blir kastet ut i. Ikke til forkleinelse for de mer avanserte lederutvilingsprogrammene som finnes der ute. Vi har vært utsatt for del av dem og har erfart smertelig at de beveger en leders lederferdigheter svært lite. Ofte en helt nødvendig bevegelse, men ofte en svært liten bevegelse. Det finnes helt sikkert naturtalenter, men vår erfaring er at god ledelse er noe man øver seg på, noe man utvikler over tid. Vi har liten tro på at mirakler skjer på en dags seminar om ledelse, selv ikke når vi er sammen med ledere fra Adventistkirken.

Ledelse handler om å oppnå resultater man er blitt enige om. I organisasjoner som Adventistkirken er man blitt enige om hvilke resultater som skal oppnås gjennom demokratiske prosesser der alle hatt anledning til å delta. Ordskya som illustrerer denne bloggposten er generert ut fra Adventistkirkens handlingsprogram. Når vi skal bruke en dag med ledere i kirka vår, står vi ikke helt uten en faglig kontekst som kan ramme inn samtalene om ledelse. Vi lener oss på Jan Spurkeland som har utviklet relasjonsledelse som en plattform for å utvikle og utøve ledelse. En menneskeorientert tilnærming til ledelse som handler om hvordan man utvikler relasjoner i ledelse og for å oppnå resultater.

Vi tror det klokt å vektlegge den relasjonelle dimensjonen ved ledelse i en organisasjon som er avhengig av frivillige medarbeidere, som f.eks. Adventistkirken. ‘Posisjon er ingen garanti for påvirkning i vår tid. Du må kvalifisere deg gjennom tillit om du skal nå mennesker i et deltakende demokrati.’ (Spurkeland 2009, s 15). Relasjonsledelse er viktig fordi man i 2013 sjelden oppnår resultater fordi man er leder, men fordi man utøver ledelse. Eller for å bruke et språk som religiøst anlagte ledere forstår: fordi relasjoner frelser.

Som jeg nevnt har jeg vi nøkterne målsetninger med dagen. Vi skal fasilitere en dialog om ledelse, invitere erfarne menighetsledere til å reflektere over egen ledelse og snakke sammen om hvordan gode, varige relasjoner kan skape resultater for denne menigheten.

Tore og jeg deltar i denne samtalen om ledelse med lederne i Adventistkirken fordi vi på hver våre måter mener menighet er viktig. Vi gleder oss.

-go

Her konkurreres kun om heder og ære, men skriv gjerne dine forslag til svar i kommentarfeltet nedenfor.

Here goes:

1) Mellom hvilke datoer kan 1. påskedag falle?

2) Hva er påskeformelen?

3) Hvilken dato er den mest vanlige at 1. påskedag faller på?

4) Hvem var det som sa: ‘Om jeg så må dø med deg, så vil jeg ikke fornekte deg’?

5) Hvilke farger symboliserer påsken i kirkeåret?

6) Hva gjorde Jesus i tiden etter påske?

7) Hvordan markerer Den Katolske Kirke skjærtorsdag og langfredag?

8) Hvem er verdens mestselgende krimforfatter?

9) Hva handlet ‘påskeopprøret i Arbeiderpartiet’ i 1958 om?

10) Hvem var den første europeer som oppdager Påskeøya og hvorfor kalte han/hun den ‘Påskeøya’?

Fasit kommer i løpet av 1. påskedag ……

-go

Det er kanskje begrunnelsen for renteøkningen som DnB bruker overfor kunder som gjør at vi reagerer med en slags moralsk pekefinger til bankene. Denne renteøkningen har de på en måte ikke en god grunn for å gjennomføre. Regjeringens arbeid med å styrke reguleringen av bankene, og spesielt strengere krav til egenkapital, får skylda for at banken ser seg nødt til å øke rentene til boliglånskundene. På Finansnæringens dag i forrige uke var både Statsministeren og Finansministeren tydelig misfornøyd med at DnB, og andre banker, konkluderte på regjeringens innstrammingspakke før sen selv hadde gjort det. DnB fattet sin beslutning om å øke renter basert ‘signaler’ fra regjeringen, bl.a. Finanstilsynets utredning om kapitalkrav og reisikovekter for boliglån

Og det er småfrekt av bankene å skylde på staten. Det er et retorisk grep som legger skylda på politikerne, men som kan fort falle tilbake på banken selv. Finanskomiteens leder, Torgeir Micaelsen, kom rett fra pappaperm og beskyldte bankene for å ha lange fingre. Om dette synspunktet fester seg blant kundene, er det bankene som sitter med svarteper. Det er overraskende lett å bytte bank.

Det er lett å forstå at politikere ikke liker at boliglånsrenta øker i et valgår. Det den ene økonomiske indikatoren som folk flest enkelt forstår og føler på kroppen. Blir det for ille er det nærliggende å stemme dem som er ansvarlig for rentepolitikken ut av regjeringskontorene.

Jeg tror statsrådene snakker mot bedre viten i denne saken. Det er kun å forvente fra en finansinstitusjon at den leser markedene og rammebetingelsene, og priser inn forventede endringer i disse tidlig. På denne måten gjør finansinstitusjonene jobben sin – det er på en måte bankenes og markedets innebygde måte å sikre seg mot tap. Politiske signaler om innstramminger blir selvfølgelig priset inn så fort råd er.

Noen kommentatorer har poengtert at staten bidrar til å svekke bankenes, og spesielt DnBs egenkapitaldekning, og dermed bidrar til økte renter, gjennom å ta ut stort utbytte. Dette er også et blindspor. Bankene opererer i et marked der de skal tjene penger for aksjonærene. Om staten hadde avstått fra å ta ut utbytte, og dermed økt DnBs egenkapitalandel, ville fremdeles de øvrige bankene satt opp renten med samme begrunnelse som DnB har anført. Og da ville selvfølgelig DnB fulgt opp og økt sin egen inntjening. Evt. konkurrert aggressivt om nye kunder ved å tilby marginalt lavere renter enn konkurrentene.

Det offentlige ordskiftet rundt denne saken er på en måte et spill for galleriet. Men det er et nødvendig spill. Det skaper oppmerksomhet rundt bankenes rentepraksis og opplyser folk flest slik at de selv kan gjøre det eneste som bankene virkelig forstår og forholder seg til. Skal banken redusere egne rentemarginer må kunder forlate dem. Derfor er det gledelig at Skandiabanken opplever en kraftig økning i lånekunder. At komm.sjefen i DnB hevder at de ikke merker noe til at kundene flyktet er bare et eksempel på at banken er stor og kan ta seg råd til at et, i deres øyne, lite antall kunder forlater dem.

Det er komplekse sammenhenger mellom renter og politikk. Men vurderingene som ligger bak bankenes rentefastsettelse er ikke mystiske. Det handler om å maksimere hva slags inntjening de kan hente fra markedet, under de til enhver tid rådende rammebetingelsene.

-go

På min arbeidsplass står vi foran en beslutning som vi ikke har råd til å ta for mye feil på. Det kan virke kjedelig og kanskje bagatellmessig. Men spørsmålet er: Hvordan  skal vi utforme det som skal være arbeidsplassene våre de neste 5-10 årene?

Diskusjoner om utforming av arbeidsplasser handler altfor ofte om valget mellom to onder: Kontorlandskap vs Cellekontorer. Dette er en lite fruktbar diskusjon. Dem som ønsker ro og konsentrasjon går i skyttergraven for å beholde kontoret sitt. De som blomstrer når det skjer litt rundt dem, de som presterer best når de får snakke med andre inntar den motsatte skyttergraven for å få til åpne kontorlandskap.

Altfor ofte blir resultatet et dårlig kompromiss.

Vi har tatt en annen vei for å fatte denne beslutningen. Som i så mange andre sammenhenger handler det ikke om å kompromisse mellom to eller flere løsninger. Det handler om å stille de riktige spørsmålene om hvilke føringer for arbeidsplassene våre framtidas krav til resultater for organisasjonen vil legge.

Det er pågår en brei diskusjon i organisasjonen vår om dette og vi vil snart få oss forelagt resultatet av denne. Det blir spennende å se hva medarbeiderne i vår organisasjon mener er de viktig når vi skal forme våre neste arbeidsplasser.

Med fare for å foregripe begivenhetene, så har jeg tenkt litt på hva jeg mener bør ha innflytelse på hvordan vi utformer vår neste arbeidsplass.

Selvfølgelig må folk få ro/uro
Det er å slå inn åpne dører å hevde at personer med konsentrasjonsoppgaver må få anledning til å konsentrere seg. De som jobber i team må få sitte sammen i teamet. Vi slår det fast tidlig – mixen mellom skjermede og åpne arbeidsplasser må matche sammensetningen av medarbeiderne og oppgavene. Dette er enkelt.

Samarbeid, samarbeid, samarbeid
Hvis det fremdeles er noen som tror at framskrittet kan tilskrives en tradisjonelle biologiske forståelsen av konkurranse – der man møtes til kamp og den sterkeste, eller den slueste, vinner, så er det dette tida for å avkrefte dette. Vår innebygde tendens til å konkurrere hverandre i senk viser seg å være dårlig egnet til å skape verdier. Når man kjemper en snever profittkamp er frie markedsmekanismer kanskje til hjelp. Skal man skape noe større, f.eks. bygge et samfunn, utvikle politikk, skape fred(!), kreves samarbeid.

Vår egen erfaring med å gjennomføre politikk har vist oss at de gode løsningene, innovasjon og nyskaping finner man ikke bak pulten i et statlig direktorat. Det er når byråkratene tar ‘uteskoa’ på og kobler forskning, kunskap og erfaring på tvers av forvaltningsnivåer og fagdisipliner vi bidrar til kvantesprangene.

Så når vi former nye arbeidsplasser så må samarbeid så i sentrum. Lokaler og fasiliteter må ha rom og takhøyde (i alle betydninger av ordet) til å skape arenaer for samhandling. Fysiske rammebetingelser, elektroniske verktøy og kjøreregler for adferd og oppførsel på arbeidsplassen må stimulere til samhandling og samarbeid.

Skap arenaer for å lytte
Jeg er blandt dem som elsker å ha mange baller i lufta på en gang. Jo høyere tempoet er, jo bedre trives jeg og jo mer får jeg gjort. Mange av mine kollegaer yter også svært godt under press. Og godt er det. Samarbeidsmantraet jeg nevnte istad gir ikke akkurat dager fylt av fred og harmoni. Kaos, tempo og kompleksitet er ofte beskrivende for hverdagen til noen av oss.

Jeg tror det skal være slik.

Men som arbeidsgiver er det helt nødvendig å gi medarbeidere tid og rom for å være stille. Være stille for å lytte til seg selv og lytte til hverandre. Med topp moderne IKT systemer som sørger for at vi kan lese epost på do og attestere regninger i senga, er det ikke mange arenaer igjen der vi er stille og får tenkt oss om. Så arbeidsplassen må ha soner for å være stille og frakoblet. Mine egne slike soner er på løpetur, på sykkel til og fra jobb og en kafetur i ny og ne. Det er med andre ord potensiale for å hjelpe meg å lage flere soner for å høre meg selv tenke og lytte til hva kollegaer har å si.

Verdighet
Jeg stjeler skamløst en FrP frase og gjør den til min: I verdens rikeste land burde ihvertfall arbeidsplassene være de beste i verden. Og sannheten er jo at vi har verdens beste arbeidsplasser. God lønn, gode frynsegoder og ryddige forhold. I skrivende stund er det brudd i tarifforhandlingene mellom LO og NHO fordi en krone ekstra i timen gjør at vi slutter å snakke sammen. Vi mangler ikke mye.

Men det er Per Fugelli som minner oss på det. At verdighet er nødvendig for å bevare god helse. Jeg skal ikke begi meg inn på å beskrive hva som bidrar til at arbeidsplassen styrker medarbeidernes verdighet. Medbestemmelse kanskje? Respekt? Eller kanskje balanse  - balanse mellom jobb og andre deler av livet? For de fleste av oss jobben en stor del av vår identitet. Når folk spør oss: ‘Hva jobber du med?’, så svarer vi ofte med en beskrivelse av hvem vi er.

Fugelli framholder at arbeidsplassen kort og godt er et helsehus. Å tilby medarbeidere verdighet i arbeidssituasjonen er god investering i helse. Å investere arbeidsplasser som fremmer dette er, ja, rett og slett en god investering i folka våre.

….mye mer
Det er selvfølgelig mye mer som skal ha innflytelse på utforming av arbeidsplasser. Men sånt har vi konsulenter til.

Jeg er ikke bare fascinert av dette. Jeg er også så enkel at jeg tror at denne intense innsatsen om å bli best kan være en god ting. Neste helg deltar jeg på Adventistkirkas Vinterfestival på Lillehammer. Hovedattraksjonen er en innebandycup. Ungdom fra hele landet deltar i en relativt vennskapelig  kamp om å vinne turneringa, eller kanskje først og fremst være bedre enn det andre laget på banen. Ønsket om å bli en god innebandyspiller er for mange en kilde til helse og gjennom treningene og kampen for å bli best skaper sosiale arenaer der det etableres viktige, livslange relasjoner.

Om ca 10 uker er det tid for Birken igjen og det som er helt sikkert er at jeg ikke kommer til å bli best i Birken i år heller. Men jeg er i bedre form enn noen gang. Og jeg holder et øye med mine beste kompiser, hvordan de trener, hva slags form de er i, hva slags resultater de har på trening. For jeg vil jo gjerne bli best av gutta. En for meg urealistisk drøm, men det hadde vært gøy å passert målstreken på Birkebeinerstadion en tåspiss foran Håvard. Han som slo meg med en 1,5 timer ifjor.

På fredag kveld på Vinterfestivalen skal Gry Marley og jeg utforske hva det er som driver folk til å bli best. Hva er det viktigste for folk å være best i? Og hva er evt. viktigere enn å være best? Vi skal intervjue noen personer som er veldig flinke, ja kanskje de beste, og spørre dem om det er noe som er viktigere enn å være best.

Rick Warren, han som har grunnlagt Saddleback menigheten i USA, forteller historien om da Moses fikk spørsmålet ‘Hva har du i hånda di?’. Svaret var selvfølgelig at han hadde en gjeterstav. En gjeterstav som symboliserte hvem Moses var, hva han jobbet med og hva han hadde prestert. Men spørsmålet til Moses betydde noe mer enn hva Moses hadde i hånda. Spørsmålet handla egentlig om hva hva Moses brukte det han hadde i hånda til. Hva godt gjorde det at Moses var en innflytelsesrik, veltalende og rik sauebonde?

Tross min fascinasjon med dem som ønsker å bli best, er jeg overbevist om at suksess og resultater ikke er tilstrekkelig til gi mening og hensikt med tilværelsen. Men må også bety noe for verden rundt oss. Det er ikke likegyldig hvordan du blir best og hva du bruker din suksess til.

Jeg gleder meg til høre fra ungdommene på Vinterfestivalen hvordan de bruker det er best til. For egen del er jeg best i svært lite. Men jeg er nok den aller beste til å være meg – Geir Olav, 45 år. Så spørsmålet går til meg også: Det holder jo ikke å være best til å være seg selv – Hva bruker jeg meg selv til?

Treåringen min har skjønt at fart og krefter kan bety noe mer enn bare å løpe fra alle som vil ha tak i han. Den som fornærmer eller på annen måte i hans øyne er slem mot storesøstera hans blir raskt løpt opp og tildelt en lusing. Han tar vare på sine egne.

Jeg lurer på hva han blir best i. Og hva kommer han til å bruke det til?

-go

Ad Birken: Jeg kommer ikke til å slå Håvard og de andre gutta jeg går sammen med. I år, som de andre årene, må de vente på meg ved mål. De er bedre enn meg på dette. Men jeg kommer til å gå fortere enn jeg noen gang har gjort, og jeg kommer til å tilbringe en helsebringende helg på fjellet med noen røffe, tøffe og kloke menn.

Julebudskapet om Gud som ble menneske forteller om det samme. En Gud som gjorde jorda til sitt hjem.

Jeg lar Terje Nilsen ta den siste økta denne jula mens jeg ønsker dere alle en riktig god jul.

Her finner du luke #24 på julekalenderen for 2011: #24 – Våkn opp! Fryd deg ved din frihet!

Juletida – som resten av året – er travel. Så også i år. Og en av tingene jeg tenker på er å sikre meg litt aleinetid med kona i ukene før jul. Det er så mange mennesker som må besøkes eller treffes før jul. For å kunne kalle det jul må jeg f.eks. få en klem av min barndomsvenninne Hilde, må rekke lunsj med de gamle kollegene fra Røde Kors, gjennomført nødvendige avslutninger på jobb, besøkt noen gode pensjonistvenner og vært på gravlunden en tur.

Men jeg må jammen meg få til litt aleinetid med kona. Nøye planlagt fra begynnelsen av oktober satte vi av torsdagen denne uka for å høre Solveig Slettahjell, Tord Gustavsen og Sjur Miljeteig synge og spille julen inn i Jakob Kirke.

Det blei en flott opplevelse og vi fikk noen etterlengtede timer sammen, aleine. Slettahjell sin stemme formidler julas sangskatt med en varhet og respekt som den fortjener.

Jeg satt igjen med en fornyet kjærlighet til Elias Blix salme Kling no klokka. En høytidelig tekst som passer godt til høytid.

-go

Kling no klokka

Kling no, klokka! Ring og lokka,
ring og lokka frå tusund tårn!
Tona um frelsa! Kalla og helsa,
kalla og helsa med fred Guds born!
Kling no, klokka! Ring og lokka,
ring og lokka frå tusund tårn!

Songar sæle, englemæle,
englemæle med livsæl ljod!
Far gjennom grender, strøym over strender,
strøym over strender som toneflod!
Songar sæle, englemæle,
englemæle med livsæl ljod!

Englar kveda: Høyr den gleda,
høyr den gleda som her er hend!
Ljoset er runne, livet er vunne,
livet er vunne: ein Frelsar send.
Englar kveda: Høyr den gleda,
høyr den gleda som her er hend!

Sæle stunder, store under,
store under og løyndoms skatt!
Møyi vart moder, Gud vart vår broder,
Gud vart vår broder i julenatt.
Sæle stunder, store under,
store under og løyndoms skatt!

Barn er bore. Barnekåret,
barnekåret ved det me vann.
Anden no føder oss til hans brøder,
oss til hans brøder, Guds born som han.
Barn er bore. Barnekåret,
barnekåret ved det me vann.

Sjå, det dagast, snart det lagast,
snart det lagast til høgtid ny!
Då skal oss klokka leikande lokka,
leikande lokka til helg i sky.
Sjå, det dagast, snart det lagast,
snart det lagast til høgtid ny!

Elias Blix

Jeg jobber en del med Adventistkirkas bistandsorganisasjon ADRA. I julegave fra dem i år fikk jeg boka The Hole in the Gospel som er skrevet Richard Stearns. Stearns leder World Vision, som er verdens største trosbaserte nødhjelps- og bistandsorganisasjon. Jeg gleder meg til å lese boka.

Et av Stearns valgspråk er at Christianity needs demonstration – Kristendommen må demonstreres.

Du finner den samme tanken i julebudskapet. Nemlig at Guds sønn kom til jorden for å vise at å tro på Gud ikke er en teoretisk øvelse, men at å være kristen krever handling – det handler om å sette undertrykte fri.

Denne dagen før dagen før dagen tar jeg fram en gammel godbit fra amerikansk julesangtradisjon. I heard the Bells on Christmas Day er en gammel amerikansk salme som det er gjort mange versjoner av. Gruppa Casting Crows har laget en moderne gospelutgave som jeg synes mangler nerve. Nedenfor finner du Johnny Cash synge originalversjonen.

-go

I heard the Beels on Christmas Day

I Heard the Bells on Christmas Day
Their old familiar carols play,
And wild and sweet the words repeat
Of peace on earth, good will to men.

I thought how, as the day had come,
The belfries of all Christendom
Had rolled along the unbroken song
Of peace on earth, good will to men.

And in despair I bowed my head:
“There is no peace on earth,” I said,
“For hate is strong and mocks the song
Of peace on earth, good will to men.”

Then pealed the bells more loud and deep:
“God is not dead, nor doth he sleep;
The wrong shall fail, the right prevail,
With peace on earth, good will to men.”

Till, ringing singing, on its way,
The world revolved from night to day,
A voice, a chime, a chant sublime,
Of peace on earth, good will to men!

Henry Wadsworth Longfellow (1807-1882

Her finner du luke #22 i julekalenderen for 2012: #22 - So stor ei Jolegleda faa, Som aldri burt maa fara

Jula er vel ikke egentlig en lysfest, men med et stadig økende mangfold av livssyn og kulturer i dette landet er det mange som markerer jula som en lysfest.

Jeg liker Eyvind Skeies sang lyset som tennes for hverandre.

-go

TENN LYS

Tenn lys !
Et lys skal brenne for denne lille jord.
Den blanke himmelstjerne, der vi og alle bor.
Må alle dele håpet så gode ting kan skje.
Må jord og himmel møtes. Et lys er tent for det.

Tenn lys !
To lys skal skinne for kjærlighet og tro,
for dem som viser omsorg og alltid bygger bro.
Må fanger få sin frihet og flyktninger et hjem.
Tenn lys for dem som gråter og dem som trøster dem.

Tenn lys!
Tre lys skal flamme for alle som må sloss.
For rettferd og for frihet. De trenger hjelp av oss.
Må ingen miste motet før alle folk er ett.
Tenn lys for dem som kjemper for frihet og for rett.

Tenn lys !
Nå stråler alle de fire lys for ham
som elsker alt som lever, hver løve og hvert lam.
Tenn lys for himmelkongen som gjeterflokken så.
Nå møtes jord og himmel i barnet lagt på strå.

Eyvind Skeie

Her finner du luke #21 i julekalenderen for 2011: #21 – Ver ikkje redde!