I tillegg til resultater stilles det også ofte forventninger til hvordan resultatene oppnås. I rene kommersielle foretak kan det kanskje argumenteres at det ikke er viktig hvordan resultater oppnås, men uansett er det lover, regler og andre rammebetingelser som legger føringer for hvordan personer og foretak opererer. De aller fleste organisasjoner setter seg mål og ambisjoner for f.eks. relasjoner til sine ansatte, samfunnsansvar eller etisk handel. Slike rammer for hvordan organisasjoner skal te seg legger føringer for hvordan ledere skal te seg. Heldigvis.

Men det er lett å gå seg vill i utenforliggende hensyn som tar fokus bort fra resultater. Det kan rett og slett bli så mange politisk korrekte sidespor at både ledelse og organisasjon mister krav om resultater og måloppnåelse av syne.

For å rydde i villnisset av gode intensjoner og velmente øvelser i samfunnsansvar, mener jeg ledere anno 2012 må ha to hensyn for øye: (1) levere resultater; (2) møte mennesker med nysgjerrighet og respekt

Jeg har ikke rangert disse etter viktighet. Det ene er avhengig av det andre. Gode resultater gjennom respektløs omgang med medarbeidere, kunder og andre aktører er gammeldags og neppe bærekraftig.

Å levere resultater innebærer å evne formulere mål, stille krav og gjennomføre etter plan. Urealistiske drømmerier eller ambisjonsløs drift har begge lav verdi i markeder. Det er enkelt å forstå at ledere som viser at de kan levere litt mer enn konkurrentene over tid er høyt verdsatt.

Nysgjerrighet og respekt i møte med mennesken er kanskje vanskeligere å definere. Nettopp derfor er det viktig å gjøre det kort og tydelig. Jeg foreslår 1+3 punkter om nysgjerrighet og respekt

Igår var jeg tilstede da tidligere tidligere president i Syvende-dags Adventistkirken, Dr Jan Paulsen, mottok beviset på at han er utnevnt til Kommandør av den Kgl Norske Fortjenesteorden. Ved slike anledninger er det alltid rikelig med honnørtaler og gode ord. Det som slo meg da lederkollegaer beskrev Paulsen var at de nettopp nevnte oppnådde resultater og hvordan han møtte mennesker med respekt og åpenhet. Det virket som kombinasjonen av ekstraordinære resultater og respektfull omgang med omverdenen gjør inntrykk. (Her anmelder jeg Paulsens siste bok om ledelse)

Kanskje dette er for høye ambisjoner for ledere. Hensikten med denne bloggposten er det motsatte, nemlig å formidle at god ledelse handler relativt lite om store ord, festtaler, strategier og gode intensjoner. Ledelse handler derimot om handlekraft og folkeskikk.

Eller resultater og respekt, om du vil.

Paulsen er en norsk pastor, teolog og leder som har hatt sentrale stillinger innen Syvende-dag Adventistkirken i mer enn 40 år, de siste 11 årene som kirkens øverste leder. Før jul ble han utnevnt til Kommandør av Den Kongelig Norske Fortjenstorden og til helga mottar han beviset for dette under en høytidelighet i forbindelse med Adventistkirkens årsmøte på Tyrifjord Videregående skole.

I Where we are going? deler Paulsen sine tanker om ledelse av et verdensomspennende kirkesamfunn med 17 mill medlemmer i det han takker for seg som toppleder. Allerede i tittelen på boka avslører Paulsen en av hans store visjoner for organisasjonen han han har viet sitt liv til, nemlig å holde kirkesamfunnet sammen med felles identitet på sentrale verdier og trospunkter, samtidig som fellesskapet beholder fargene og mangfoldet. Bokas ‘vi’-form antyder at den er skrevet for menigheten og følgelig er interessant kun for medlemmer av denne. En slik konklusjon yter ikke rettferdighet verken til boka eller hva Paulsens ledererfaring kan tilføre alle lesere med interesse for ledelse i komplekse organisasjoner.

Boka åpner med en kort selvbiografisk seksjon der Paulsen forteller om sin reise fra enkle kår i Narvik, via misjonstjeneste i Afrika, doktorgradsarbeider i Tübingen i Tyskland, til sentrale lederstillinger innen både akademia og organisasjonsliv, hele tiden tilknyttet Adventistkirken. Historien er krydret med små historier om formative hendelser som til dels forklarer hvordan lederen Jan Paulsen er skapt. Paulsen er langt fra noen akademisk lettvekter. Allikevel framstår hans lederfilosofi som utviklet gjennom et levd liv som har gitt ham respekt for mennesker han møter og tillit til den Gud som er så sentral til Paulsens liv og virke.

Om historien om Paulsen er interessant, så er det i resten av boka han avslører sitt format som leder. Tabloide oppfatninger av religiøse ledere gir ofte inntrykk av at disse lederne er intolerante, sannhetsdefinerende bedrevitere som tar på seg å definere rett og galt for dem orker å høre på. Paulsens perspektiv på ledelse gjør slike tabloide fordommer til skamme. I sin tid som leder for Adventistkirken har han etablert åpen og direkte dialog som et viktig ledelsesverktøy. Spørsmålene han stiller og temaene han tar opp utfordrer lesere med forskjellige livssyn til å fryktløst gå utenfor egen komfortsone og stille spørsmålene som krever mer enn politisk korrekthet og kjappe dogmatiske svar. Paulsen følger ikke strømmen og han redegjør for hvorfor.

Les boka for å se hvordan Paulsen drøfter viktige spørsmål for enhver organisasjon med sterke interne kulturer. Hva er drivkraften i organisasjonen, hvordan forholder man seg til verden utenfor, hva kreves av lokale ledere og hvordan velges og ansettes dem. Og, ikke minst, hvordan holder man et menihetsfellesskap på 17millioner medlemmer på stø felles kurs mot mål.

Paulsen påpeker at det finnes grenser for hvilken autoritet som bør gis til profetiske skrifter i vanskelige ledelsesspørsmål. For å lede en organisasjon hvis misjon er å se hen til det hinsidige, er Paulsen også forfriskende opptatt av sosial rettferdighet, menneskerettigheter og aktuell tematikk i vår samtid.

Jeg er ikke sikker på om Where are we going? er ment å primært være en bok om ledelse og det er kanskje urettferdig å vurdere den som en. Den gir ikke universelle metoder, quick fixes og nye ‘management teknikker’ for lesere som måtte ønske en oppskriftsbok for å revolusjonere si lokale organisasjon. Paulsen gir derimot et innblikk i hvilke tanker en toppleder gjør seg om visjon, misjon og ledelse. Du behøver ikke dele Paulsens refleksjoner og konklusjoner, men boka vil utfordre deg som person og som leder.

Tross annerledesheten jeg antydet innledningsvis, så er kanskje det mest slående med Paulsens visjon for ledelse hvor høyt han setter å gjøre Adventistkirken relevant for sin samtid. Boka nevner ikke trendy begreper som f.eks. sosialt entreprenørskap. Allikevel fanger Paulsens visjon for ledelse essensen i begrepene: å skape verdier ved å ta folk på alvor, skape relasjoner og vise respekt i møte med mennesker.

Paulsen avslutter boka med å se fram mot det kristne håpet om frelse. Men i Where are we going? er Paulsen klar på arbeidsfordelingen: Frelseren frelser. Vi andre skal lede her vi er.

Skal vi tro HM Kongen har Paulsens lederskap vært fortjenstfullt virke som er kommet menneskeheten tilgode. Det er ikke noe dårlig oppsummering av ledelsefilosofien som Paulsen beskriver i boka. Løp og kjøp!

-go

Boka finnes også på norsk:
Hvor går veien, Norsk Bokforlag, 2011.

I sola på Bislett var ikke lidenskap og inspirasjon å finne blandt fotballproffene fra Oslo øst. Selv Klanen virket tam der den stod bak løpebanen i søndre sving, langt fra der fotballen ble spilt.

Vålerenga anno 2012 har så langt vært et trist syn. Det er mer flaks enn dyktighet som har bidratt til at klubben etter seks serierunder har heng på medaljekandidatene i Tippeligaen. Bare en svært omdiskutert dommeravgjørelse sendte laget videre til 2. runde i Norgesmesterskapet uten ekstraomganger.

Vålerenga har en uttalt målsetning om å spille som Barcelona. Dette er en fjern drøm. Det virker som laget tenker å lykkes med dette uten spillere med de ferdighetene som skal til og ‘uten å løpe’ som min sidemann på Bislett presist formulerte det i kveld.

Kampen i kveld fulgte mønsteret fra tidligere kamper i år. Med unntak av sporadiske glimt av storhet og engasjement hos spillere som Fellah, Nielsen og Hirschfeldt, framstod laget uten en klar strategi for å skape målsjanser, dårlig organisert forsvar, uten spilleglede og uten tæl. For et lag med røtter i arbeiderstrøka på Kampen, Etterstad og Vålerenga, og som herjet i lekegrinda på Bislett i årevis, er det mangelen på tæl som gjør mest vondt for oss som følger laget. På Oslo øst tåler vi mangel på finesse. Men et lag uten tæl aksepterer vi ikke lenge.

Sammenlikner man med lag som Haugesund, Sogndal, Strømsgodset – som alle ligger over Vålerenga på tabellen pr idag – får dagens Vålerenga veldig lite ut av veldig dyre spillere. Dette kan ikke fortsette lenge og ansvaret ligger hos ledelsen, i første omgang hos Martin Andresen.

Omstendelig spillestil, uklar fasong på angrepene, svak struktur på forsvaret er til syvende og sist ansvaret til treneren. Spilleglede og innsats er nok resultat av mange faktorer, men treneren må i det minste evne å samle spillerne rundt en spillestil som får det beste ut av spillerne og som gir resultater. Martin Andresen har fremdeles tilgode å vise at han klarer dette.

Vålerenga har mye å lære av sine arbeiderrøtter. Lidenskapen og engasjementet fra 1. mai-toget kan spillerne med fordel ta med seg på kamp. Men der stopper kanskje paralellen. Skal du vinne en fotballkamp må du gjøre mer enn å marsjere. Å løpe er kanskje noe å begynne med.

Å ha tæl er en hedersbetegnelse på Oslo øst. Jeg skulle gjerne sett mer av det på årets Vålerenga-lag.

-go

Blogguruene ville være raske til å anbefale meg å stramme inn temautvalget her på bloggen. Å skrive bedre om færre emner ville antakelig øke skaren av interesserte lesere. Jeg er derimot fascinert av den opprinnelige weblog-ideen der bloggen er en slags online journal med nedtegninger fra det en opplever og er opptatt av. Derfor altså dette mangfoldet av temaer. Kanskje jeg strammer inn en gang, men ikke idag.

Denne bloggposten opprettholder tradisjonen med å spre tematikken. Den handler om amerikansk kundeservice.

Jeg har vært en snartur i Washington DC for å delta på styremøte i ADRA International. Det ble ikke mye tid til utskeielser, men litt shopping, litt window shopping og en løpetur fikk jeg tid til mellom møter og flyreiser. Det ble to fine dager i USA, ikke minst takket være imøtekommende amerikanere som har skjønt at skal de selge meg noe, må de være greie med meg.

Jeg kjøpte meg et par Dockers skjorter hos Sears. Men da jeg kom til hotellet og prøvde dem, fant jeg at jeg ikke likte dem. For store i halsen, for korte ermer og kjipt skjortestoff. Jeg gruer meg alltid til å returnere varer og har alltid overlatt det til kona. Men jeg forberedte en god argumentasjon for å returnere varene, tok mot til meg og gikk tilbake til Sears for å returnere varene. Der traff jeg en hyggelig latinamerikaner som snakka dårligere engelsk enn meg og som bare tok skjortene tilbake og tilbakeførte penger på kreditkortet mitt. Ingen vanskelige spørsmål, ingen mistenkelige blikk bare et ‘Welcome back!’ i det jeg skulle gå. Sjansen for at jeg kommer tilbake dit er stor.

Det var borti 30° denne vårdagen i Washington, så etter en kjapp løpetur var jeg desperat for en flaske vann. Jeg tok med kredittkortet mitt og stakk innom den lokale salatbaren og kjøpte meg en flaske til $1,50. Jeg unnskyldte meg fordi jeg ikke hadde kontanter, men på løpetur hadde jeg ikke funnet plass til det. ‘Det er helt i orden’, sa mannen og gav meg en flaske iskaldt vann gratis. Han så ingen grunn til at kredittkortselskapet skulle få hele avansen på den ene vannflaska, men ville gjerne møte mitt opplagte behov for væske. Når jeg blir sulten i Washington DC, stikker jeg innom denne hyggelig mannen igjen.

Etter løpeturen var det tid for en dusj. Så jeg stakk innom den lokale avdelingen av Washington Sports Clubs og spurte om jeg kunne få ta en dusj. Denne gangen med både kredittkort og kontanter. En hyggelig treningsprat med innehaveren av senteret førte til at jeg fikk benytte lokalene gratis denne gangen, mot at jeg kom tilbake neste gang jeg er i området. Det gjør jeg helt sikker.

Ren og pen stakk jeg innom The Pro Bike Shop for å ta en titt på amerikanske terrengsykler og for å sjekke prisnivået på disse. Jeg har vage planer om å ta med en sykkel tilbake derfra en gang. Som i sykkelbutikker flest er det ikke vanskelig å snakke sykkel med dem som jobber der. Etter 15-20 hyggelig e og lærerike minutter fikk jeg tilbud om å prøve årets modell av Giant XTR 29″ terrengsykkel. Jeg hadde aldri sykla på en 29″ før, så jeg grep sjansen da jeg fikk den. Han tok ned en splitter ny sykkel til meg, justerte sete og dempere og lånte meg hjelm for anledningen. Det ble en fin ettermiddag i området rundt Georgetown University med lånte 29″ sykkel. Jeg ble en frelst 29″ syklist, og skal jeg hente sykkel fra USA, så er det stor sjanse for at gutta i The Pro Bike Shop blir kontaktet.

Dette er jo ikke dramatiske historier. Men det er historier om små og mellomstore bedrifter som setter kunden først og som er interessert i hva kunden ønsker og er interessert i. For store kjeder som Sears er dette kanskje en upersonlig company policy, men for de små bedriftene – treningssenteret, salatbaren, sykkelbutikken – er det i det personlig møtet med kunden at de skiller seg fra konkurrentene sine.

Så endte denne bloggposten med å handle om ledelse likevel. For enten vi leder en liten sykkelbutikk i Georgetown, en salatbar eller vi f.eks. leder en større offentlig virksomhet så er et i møte med kunder, samarbeidspartnere og medarbeidere vi etablerer relasjoner som på sikt skaper verdi for virksomheten.

-go

Påskefortellingen forteller at det var kvinnene, herunder Maria Magdalena, som gikk til graven om morgenen på 1. påskedag og fant den tom. En engel fortalte dem enkelt: Han er ikke her, han er stått opp. Kanskje opplevde disse kvinnene dette traumatisk, eller kanskje falt brikkene på plass for dem. For kristne er oppstandelsen manifestasjonen av Guds løsning på lidelse og død. I kampen mellom godt og ondt hadde det onde overtaket helt siden Adam og Eva tok for seg av frukttrærne i Edens hage. Jesus’ død og oppstandelse endret denne maktbalansen.

Evangeliene forteller oss at Jesus viste seg for flere av disiplene i dagene som fulgte. Bl.a. Thomas, han som tvilte, fikk se den oppstandne Jesus i egen person. Det skulle ikke være tvil om at han faktisk var oppstanden.

Påskemorgen slukker sorgen synger kristne menigheter på 1. påskedag. Den oppstandne Jesus er selve trumfkortet i Guds plan for å tvinge det onde i kne. 1. påskedag kommer med et frigjøringsbudskap: død og fordervelse er ikke den endelige konsekvensen av svik og feilgrep. Jesus’ oppstandelse har gjort død til liv.

Hendelsene denne påsken for rundt regnet 2000 år siden gjør at mennesket kan møte livet som tilgitte, frie og rakryggede mennesker. Vi kan bygge livene våre uten måtte dra på gammel moro, svin på skogen eller nisser på lasset. Etter Jesu oppstandelse er blanke ark som gjelder.

Vi tar friheten for gitt. Men påskefortellingens kontraster – triumf på palmesødag, vennskap og svik på skjærtorsdag, smerte og bunnløs sorg på langfredag og uendelig glede på 1. påskedag – forteller oss at friheten er dyrekjøpt.

Inntoget i Jerusalem på palmesøndag hadde radikale politiske perspektiver over seg. Ved første øyekast er det religiøs, og kanskje en filosofisk, frihet 1. påskedag gir oss. Men kraften i frigjøringsbudskapet har potensiale til mer enn selvrealisering.

Frihet gir muligheter. Påskemorgen gjør oss istand til, og utfordrer oss ,til å gjøre denne verden til et bedre sted, for oss selv, for våre samtidige og for våre etterkommere.

Fortsatt god påske. Føl deg fri til å forandre verden.

-go

Noen feiret, andre sørget, men det er trygt å anta at de holdt seg i ro. Det kan ikke ha vært lett. Jesus hadde satt dype spor, både hos tilhengere og motstandere. Den utålmodige, sitrende, og kanskje avmektige, følelsen av å ha flere spørsmål enn svar preget nok mange i Jerusalem denne ettermiddagen.  Og det var få steder å finne svar.

Matteus forteller om jøder med ansvarsfølelse som fikk kalde føtter denne lørdagsmorgenen. Jesus hadde nevnt ved flere anledninger at han ville dø og stå opp igjen den tredje dagen. For å unngå at hans tilhengere gjennomførte et gravrøveri i løpet av de første par dagene, sikret man graven godt og satte mannskap til å holde vakt . Ideen var å unngå at graven var tom søndag morgen – det ville ihvertfall gi tilhengerne hans vann på mølla.

Men om Påskeaften er et lite intermezzo i påsfortellingen, har teologer, religionshistorikere og andre spesielt interesserte ikke ligget på latsida. Det er alltid noe å diskutere. Når jeg gjorde research for denne bloggposten kom jeg over en problemstilling jeg strengt tatt ikke var klar over eksisterte: Hvor lenge lå Jesus i graven? Hvis han ble gravlagt fredag ettermiddag/kveld og sto opp igjen søndag morgen tilbrakte han strengt tatt bare i underkant av 2 dager i graven, mer enn en dag kortere enn de varslede 3 dagene! Jeg lar den ligge.

Mer interessant er det kanskje å spekulere over hva Jesus gjorde i perioden mellom sin død og oppstandelse. Flere teorier finnes, og om du skulle tro dette ikke er viktig, så tro om igjen. Har du f.eks. deltatt på gudstjeneste i den norske kirke og deltatt i den apostoliske trosbekjennelse, så har du også beskrevet Jesus’ aktiviteter denne påskehelga for rundt 2000 år siden:  Jeg tror på Jesus Kristus, [..] korsfestet, død og begravet, fór ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag,[..]. Skal man tro den statsautoriserte norske kirke, så var Jesus innom dødsriket i tiden mellom sin død og oppstandelse. Men det finnes altså alternativer.

Eldgamle katolske skrifter forteller at Jesus streifet rundt i dødsriket for å finne Adam – det første mennesket. Jødisk tradisjon fra det første århundre e.kr. hevdet at alle sjeler gikk til en stille og lite gjestmild underverden kalt Sheol. Mange mente at dette var stedet tilbrakte påskeaften. Det var Augustin som først foreslå at Jesus ikke tok direkte kontakt med noen etter sin død, men også var usikker på dette. Bokstavtro protestanter utelukker at Jesus reiste til dødsriket eller Helvete. Vi husker jo alle at han inviterte den ene røveren på korset til å være med til paradis! Disse protestantene tviler på at de tok en svipptur innom helvete før ankomst paradis. (For mer om alternative teorier om dette, sjekk denne artikkelen fra Religion News Service).

Selv kommer jeg fra en Syvendedags Adventistisk protestantisk tradisjon og slår meg til ro med at Jesus døde, og foretok seg hverken mer eller mindre en det døde mennesker vanligvis gjør.

Men den jødiske ideen om å ta en hviledag er ikke dum. En dag der man fyller på med krefter i stedet for å tappe seg for dem.

-go

Djube spor

Eg komme te deg, Gud
med min svage tro
for sjøl om tvilen kan ver’ stor
så har din godhed satt så djube spor

eg har mange lengsler, Gud
Livet sprenge på
der e så møje eg sko gjort
ka ska eg velga? – årå går så fort

De’kje lett å skimta svarå her
kor adle famle i blinda
men det hjelpe hvis eg leide der
eg vett at du e å finna

Du har gitt oss kjerkå, Gud
Hu gjør vel ka hu kan
Hu virke sleden, hu e litt rar
Men om hu svikte, så e hu alt me har

Det blir sagt og skreve møje sant
om liv og lere som sprike
men i avmakt, som ein diamant
gjømme kjerkå ditt rige

For bakom fromme ord og tågeprat
Der kan eg møda deg
Som har gått så tunge steg
For å møda meg

Eg komme te deg, Gud
med min svage tro
for sjøl om tvilen kan ver’ stor
så har din godhed satt så djube spor
djube spor

Hillestad/Dagsland

Paradoksene og paralellene fra tidligere i uka fortsetter. Jøder og romere har, på hver sin side, maktpolitiske motiver for å rydde av veien denne mannen som hevder å være Guds sønn og som ser ut til å inspirere stadig flere mennesker. Og mens de politiske aktørene redder sitt eget skinn, jobber Gud ufortrødent videre for å redde verden.

Det er mange aktører på banen denne fredagen. Vekterne som holdt Jesus etter at Judas’ solgte både ham og sin egen sjel på billigsalg, delte rundhåndet ut slag og hån. Jødenes Høye råd er enige med seg selv at Jesus er en blasfemist og trenger verken vitner eller undersøkelser for å få det bekreftet. Pilatus er sjeleglad for å slippe å forholde seg til Jesus, og sender ham videre til Herodes. Herodes er sjeleglad for å sende ham tilbake til Pilatus. Og Pilatus skjønner hva som vil tjene den romerske stat best, frigir en kriminell og overlater Jesus til bermen.

Bermen gjør det den skal, Jesus blir korsfestet og mens romere og jøder i posisjon feirer, kommer nye personer på banen. Soldaten som ser Jesus dø. Forbryteren som kommer på bedre tanker. Rådsherren Josef som gir Jesus en anstendig grav. Og ikke minst, kvinnene.

Langfredag er starten på klimakset i påskefortellingen: Guds endelig oppgjør med synd og siste fase av hans plan for å redde verden – eller frelse, som det ofte kalles. I en tvers igjennom rasjonell verden er langfredagsbudskapet en utfordring. At Jesu død på korset har en betydning for det moderne mennesket, krever en liten dose tro.

For dem som tar sjansen på å tro, legger hendelsene på langfredag grunnlaget for en plattform – noe å bygge et liv på – de finner livreddende. Da forhenget i tempelet revnet den fredag ettermiddagen Jesus døde, satte Gud inn støtet for å redde verden. Om planen lykkes ville det være slutt på at menneskers svik, feilgrep – eller synd, om du vil – måtte henge ved dem for alltid. Hvis Jesu død virkelig ville ta straffen for verdens synd, så ville alt ligge til rette for at tilgitte, frie mennesker med rak rygg kan starte å gjenreise sine egne liv, reparere brutte relasjoner og lindre gamle sår.

I langfredagens dype mørke er Jesu død er et slags usannsynlig lys i tunnellen. Og enda er det bare fredag.

-go

Langfredag

Det ensomste
av alle trær er korsets
tre.
Det blomstrer først i himmelen.

Stein Mehren

Om palmesøndag var en politisk radikal handling, så følger skjærtorsdag opp med drama, svik og og ikke minst en leksjon i hva som er viktig når livet drar seg til.

Men først en kort tur innom den jødiske usyrede brøds høytid, forløperen til den kristne påsken. Dette er tida på året der jødene minnes flukten fra Egypt. Israelittene måtte flykte så fort for å komme unna drapslystne egyptere, at de ikke fikk tid å heve brødbaksten som var påbegynt. Det betød at de spiste flatbrød, uten surdeig, mens de la på sprang ut i ørkenen. Lite visste de da at flukten fra Egypt skulle lede til, ja, en ørkenvandring. Mange jøder føler nok at ørkenvandringen har vart lenge.

Men tilbake til påsken. Skjærtorsdag er pakket med drama og hendelser. Ta deg tid å lese historien. Du finner den her. For meg handler skjærtorsdag om tillit og svik.

Tillit – Påskefortellingen beskriver Jesus som en mann som visste hva som lå foran ham denne torsdagen. Langfredag og påskehelga ville kreve mer av han enn han hadde. Som så mange ganger tidligere i fortellingen om Jesus, Guds sønn, ser vi et glimt av det guddommelige midt i det menneskelige. Som Guds sønn visste han hva som ventet ham denne helga og hvilken betydning det skulle ha. Som menneske visste han ikke hvordan han skulle mønstre krefter og komme seg gjennom. Hans politiske motstandere skulle ta livet av ham. Han skulle frelse verden.

Han valgte en veldig menneskelig løsning – han samlet folka sine til et måltid. I et symboltungt måltid for å minnes frigjøring fra Egypt søkte Jesus styrke for dagene som lå foran i fellesskapet med sine nærmeste. Han gav dem det nye budet om å elske hverandre slik han elsket dem. Og ved å vaske føttene deres gjorde han dem til sine likemenn. Han prøvde å få denne brokete gjengen til å stå sammen med seg

Svik – På godt og vondt var det mennesker han satte sin lit til den kvelden. Og som mennesker flest forstod de ikke dimensjonene av hva som var i ferd med å skje. Judas spilte fremdeles det politiske spillet, skifta side og angav Jesus. Peter skjønte noe var i gjære, men skjønte ikke hva. Han overtente og ville være med på moroa, koste hva det koste ville – vel, nesten. Jesus skjønte at han ikke ville holde. Peter pingla ut flere ganger den natta. Og resten av disiplene, vel . . . . de sovna.

Skjærtorsdag er vel nær ved å være den mørkeste dagen i historien om Jesus. Disse fiskerne og håndverkerne Jesus satset sitt ettermæle virket ikke å være mye til hjelp. Fortellingen om skjærtorsdag er fortellingen om Guds sønn som viser tillit til menn som svikter.

Og som ørkenvandringen til Israelittene ikke endte med flukten fra Egypt ender ikke påskefortellingen her. Og menn som svikter reiser seg igjen. Men ofte ikke før over helga.

-go

Det er bare såvidt at Palmesøndag kvalifiserer som helligdag. Dagen har vært feiret  i litt varierende grad opp gjennom historien. Her i Vest-Europa var det faktisk ikke før på 1900-tallet at den Katolske kirke viet dagen noe særlig oppmerksomhet og etablerte en skikkelig liturgi for dagen.

Det er Kristi inntog i Jerusalem vi markerer på palmesøndag. Det er noe paradoksalt over hele settingen. Jesus siterer profeten Sakarja: din konge kommer til deg, ydmyk er han og rir på et esel. Men etter våre begreper er ydmykheten kanskje vanskelig å få øye på da han ber disiplene nærmest rappe et esel for å få passende transport inn i Jerusalem. Oppdraget i Jerusalem var planlagt, og eselet en del av planen.

Mot alle odds ble han ønsket velkommen av en stor folkemengde som la kappene sine og palmeblad på bakken for å ønske ham velkommen til Jerusalem. Fra tekstene kan det virke som de hadde store forventninger til hva denne mannen på eselfolen skulle utrette for dem. Vi kan bare spekulere på hva de forventet seg, men skal en dømme etter stemningsskiftet utover i påskeuka, er det vel grunn til å tro at Jesus leverte noe annet enn de hadde tenkt seg.

Folket forventet å bli fri fra romerne. Jesus gjorde dem fri fra synd. Ikke noe dårlig deal, men strengt tatt ikke det folk hadde forventet seg.

For meg handler Palmesøndag om forventninger. Om å tenke større og forvente mer. Olav H Hauge sier det godt:

Det er den draumen

Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Olav H. Hauge

-go

Når tippeligaen avsluttes med siste serierunde den 18. november, kan ikke World Cup åpninga for langrenn i Kuusamo helga etterpå komme fort nok for ekspertkommentatorene som må bortforklare sine feilslåtte tippeligatips. Hvis du vil unngå å gå i denne fella, noter deg tabelltipset nedenfor.

Tippeligaen 2012

Slik gikk det ifjor – 2011 må sees på som et oppvarmingsår: (det gjelder egentlig alle årene før 2012)

Tippeligaen 2011 

]]> http://lisle.no/2012/03/30/tippeligaen-2012-sann-vil-det-ga/feed/ 0 geilis tippeligaen2012_700x461 tippeliga2012 tippeliga2011