At han var radikal i sin samtid, er ganske åpenbart. I ettertiden er hans radikale side ofte blitt tildekket gjennom en teologisk språkbruk som ufaliggjør han i vår samtid. Philip Houm, en norsk litteraturviter som nå er død, skrev en drivende god bok om denne mannen under tittelen “Hvem var han?”. Den er kanskje å få tak i hos bruktbokhandlere.

I boken så siterer han Nordahl Grieg som sier noe sånt som (fritt oversatt): “Hvem var han denne Jesus, denne søtejesus? Jo, han er ei nattlue for gode borgere og et hengelås på pengeskrinene deres…”

Kan så absolutt anbefales for de som vil lese en politisk radikal fremstilling av den historiske Jesus, i tillegg til den ufarliggjorte versjonen av den kristne tradisjons “søtejesus”…

Situasjonen er noenlunde som følger: Jødenes land var okkupert av romerne og jødene ventet på en Messias som skulle kaste ut romerne, gjøre jødene til herrer i eget land og innstifte et evig fredsrike.

Påsken var den viktige viktigste høytiden for jødene. Det var markeringen av utfrielsen fra fangenskapet i Egypt i begynnelsen av deres historie. Dette, sammen med at det var ekstremt mange tilreisende i Jerusalem under høytiden, gjorde at romerne var spesielt på vakt mot opptøyer. Når skulle vel ellers den nye utfrielsen skje, om ikke nettopp i påsken. Derfor reiste alltid den lokale romerske tilsynsmannen, Pontius Pilatus, inn til Jerusalem i høytiden. Dette skjedde i en stor militærparade der romerne viste sin makt for å skremme jøder som evnt ville skape bråk.

I denne konteksten velger Jesus å reise inn i Jerusalem som en konge slik Sakarja beskriver det, “ydmyk” “ridende på et esel”, i motsetning til et krigshest. Det var en politisk handling og Jesus mente det som det. En norsk parallell kunne være å arrangere 17. maitog opp Karl Johan midt under okkupasjonstiden. Resultatet ble slik det måtte bli, noen få dager senere samarbeidet jødiske ledere (som ikke ønsket endringer i status quo) med romerne om å få Jesus henrettet.

Så kommer vendepunktet, det uventede: En uke etter Palmesøndag står Jesus opp fra de døde og han forteller så til sine disipler at “Jeg har fått all makt i himmel og på jord.” (Matt 28,18) Det første disse disiplene sier offentlig er “Denne Jesus som dere korsfestet, ham har Gud gjort til både Herre og Messias (konge).” (Apg 2,36) Dette er politiske proklamasjoner, spesielt i konteksten av et altomsluttende romersk imperium med en keiser som titulerte seg Herre.

Det er helt rett at dette ikke var det folk forventet seg. Det er kanskje ikke det vi i dag heller forventer oss. Vi er komfortable med en Jesus som i påsken sørger for tilgivelse for vår synd og dermed gir oss trygghet for hva som skjer når vi dør. Alt det er vel og bra, men Jesus vil noe mer.

Hva betyr det her og nå at Jesus er konge? At han er en konge som er annerledes enn alle konger, herskere og maktpersoner vi kjenner? En ydmyk konge som rir på et esel, som aksepterer korset uten fysisk motstand?

For de første kristne for 2000 år siden betydde det noe så radikalt som at de skapte små, men ekspanderende, samfunn innenfor det bestående. Samfunn der de delte alt mellom seg slik at ingen skulle mangle noe. Fra et jødisk synspunkt utviklet Paulus forståelsen til noe enda mer radikalt. I et samfunn basert på faste skiller mellom mennesker sa han, “Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne.” (Gal 3,28) Dette er et par av de politiske konsekvensene av påsken de første kristne så. En grasrotbevegelse som nedenfra utfordrer det bestående og undertrykkende – uten interesse for bruk av tradisjonell “ovenfra” makt.