En reise

20120727-174235.jpg
Bildet til venstre knipset jeg av uniformen til en vakt på stranda i Monrovia. Jeg har tilbrakt den siste uka i Liberia og vært en del av reisefølget til Christel, Annika og André Lund som var invitert av presidenten i Liberia til å delta i feiringen av Liberias frigjøringsdag den 26. juli. Christel, Annika og André er hhv ektefelle og barna til Kåre Lund. Lund var Daglig leder for ADRA Norge i 2003, da han ble skutt og drept under en tjenestereise i Liberia. Jeg har blogget om Kåre Lund og Liberia før.

Familien benyttet anledningen til å reise til stedene Kåre hadde besøkt i Liberia og bl.a. besøke stedet der den fatale hendelsen fant sted i februar 2003. Som gjester av President Ellen Johnson Sirleaf ble familien tatt svært godt imot. Christel tok imot presidentens fortjenesteorden – Knight Grand Commander, Humane Order of African Redemption – som ble gitt til Kåre Lund posthumt for sin humanitære innsats for folket i Liberia.

Jeg har kun vært ledsager denne uka. Annika har en engasjerende og lesverdig blogg om reisen i Liberia. Vi har også hatt med oss Hege Opseth fra Bistandsaktuelt som dekker reisen for medier. Begge steder finner du mer om turen.

Jeg har reist med iPhone og tatt noen øyeblikksbilder på turen. Mens jeg sitter på Roberts International Aiport i Monrovia og venter på flyet hjem til Europa, blar jeg gjennom fotoalbumet på telefonen. Det har vært gode dager med stunder med både sorg og glede, men ikke minst har det vært lærerikt og spennende. For en bedre og nærere skildring av fra turen, sjekk bloggen til Annika. Men her er noen øyeblikk som er verdt å dele.

20120727-174312.jpg
Liberia har ingen innenlands flyruter. Lufttransport er det bare FNs operasjon i Liberia (UNMIL) som tilbyr. På bildet til venstre ser du André som krysser foran UNMILs Dash 7 på Harper airport, helt sørøst i landet, under en mellomlanding. Lite visste vi da at neste etappe av flyreisen skulle avbrytes og ende med en nødlanding i Greenville, langt fra vårt endelige mål, Zwedru, lenger nord.

Det er slik at et fly som har drivstoff i tankene i vingene må ha pumper som virker for å bringe dette drivstoffet fram til motorene. Et sted i luftrommet mellom Harper og Zwedru i det sørøstlige Liberia viste det seg at vårt fly ikke hadde slike fungerende pumper. Og når pilotene fikk tenkt seg om viste det seg at det hastet kraftig å få dette flyet ned på bakken, så vi nødlandet i Greenville, på sørkysten av landet. Det hele foregikk ganske udramatisk. Jeg hadde sovet hele turen, så jeg trodde jeg gikk ned flytrappa i Zwedru som planlagt. Men jeg stusset over alle brannfolkene som sto oppstilt utenfor flyet med ‘ladde vannslanger’.

Flytransport måtte byttes ut med veitransport Og vi ble sendt ut på en road trip vi sjelden har opplevd maken til, men som ble et minne for livet.

20120727-174353.jpg
Bildet til venstre viser Christel mens vi venter på neste transportmiddel fra flyplassen i Greenville. Venting er ikke noe uvanlig fenomen i Vest-Afrika – det var vi forberedt på, men vi slutter aldri å bli overrasket over hvor mye venting det er.

Legg foresten merke til paraplyen Christel har i hånden. Den har fått bagasjelapp og ble sjekket inn. De Forende Nasjoner tok ikke sjansen på at jeg tok med paraplyen inn på flyet som håndbagasje. Christel derimot, var uredd og tok vare på den for meg mens vi, vel, ……. ventet.

Etter til dels mye venting endte vi opp hos en kar som utviste uovertruffen gjestfrihet. Vi var i overkant mange i forhold til antall ferdige rom i hans uferdige hotell. Men han fikset. Og med litt hjelp fikset han også en slags dør til toalettet.

20120727-174417.jpg
Vi var seks nordmenn på tur: familien Lund, journalisten, sjefen i ADRA Norge, Birgit Philipsen, og meg. Med plutselige endringer i planer pga flytrøbbel måtte vår vert og reiseleder, Emmanuel George fra ADRA Liberia, improvisere. Det gjorde han med glans. På bildet ser du Emmanuel jobbe med arrangementet for neste dag, godt hjulpet av Christel som holder lommelykta.

Liberia har et eventyrlig potensial for vannkraft, men årevis med krig har lagt landets infrastruktur i ruiner. Landet er rett og slett ikke elektrifisert. Bare 0,59% av befolkningen har innlagt strøm fra offentlige kraftverk og denne strømmen genereres av dieselaggregater. I møte med norske diplomater tidligere idag fik vi presentert Norges engasjement for å bistå Liberias myndigheter sin innsats for å bygge vannkraftverk og restaurere strømdistribusjonen i landet. Vi kan skrive under på at landet må opplyses!!

20120727-192515.jpg
Jeg har latt meg fortelle at i mellomkrigstiden og etterkrigstiden var britiske Land Rover det foretrukne kjøretøyet i Afrika, kanskje med en og annen amerikansk Jeep innimellom. De siste to-tre tiårene har denne situasjonene endret seg og, som så mange andre deler av britisk bilindustri, har den trauste Land Roveren måttet vike for den japanske Land Cruiseren fra Toyota. Disse bilene finner du overalt i Afrika og Asia. De er solide, driftssikre og de får deg fram.

Legg merke til registreringsnummeret på bilen til venstre: ‘SDA 1′. ADRA er etablert av Syvende-dags Adventistkirken (SDA) og samarbeider tett med denne. Vi disponerte denne bilen denne uka. Tross regntid og veldig dårlige veier kom vi godt fram.

20120727-174522.jpg
Liberianere er stolte og ambisiøse for landets framtid. Dette skiltet levner ingen tvil – Liberia er deres hjemland og deres framtid. Men som skiltets beskaffenhet så presist illustrerer, så er landet helt nedslitt av årevis med håpløs og fånyttes borgerkrig. Landets BNP er idag ca US$ 1 milliard. I nominelle termer er dette på samme nivå som for 30 år siden. Jeg tør nesten ikke regne på hva en justering for inflasjon vil vise. Landets kapasitet for produksjon ligger langt nede.

At det står en gris og spiser av søpla under skiltet yter allikevel ikke rettferdighet til landets potensial. Liberia er nemlig rik på naturressurser som mineraler, skog og vann. Det er fruktbart og absolutt i stand til å brødfø sitt folk. Holder landet seg fritt for konflikter vil framtidas Liberia se annerledes ut. Pr idag vokser økonomien med ca 7% pr år.

20120727-174559.jpg
Jeg veit rett og slett ikke hva National Institute for Public Opinion er. Men jeg kunne ikke dy meg for å tenke at her har man ambisjoner om å forme hva folket skal mene. Det er i så fall langt fra visjonene grunnleggerne hadde for det frie Liberia.

Nasjonen erklærte seg selvstendig i 1847 etter at American Colonization Society (ACS)
hadde forhandlet med lokale stammer om landområder i noen år. ACS ble etablert i 1816 for å finne en løsning på slavesituasjonen i et stadig mer splittet USA ved å søke å etablere et område i Afrika der frie slaver i USA kunne returnere til Afrika. Frihet stod høyt på agendaen da det første skipet, Elisabeth, satte kursen mot Vest-Afrika i 1820.

Noe sier meg at å styre folkemeningen er ingen sikker vei til suksess for Liberia. Nobelprisvinner og president i Liberia Ellen Johnson Sirleaf sin strategi virker mer troverdig. Forsoning og å løfte folket ut av fattigdom står øverst på hennes agenda.

20120727-174638.jpg
Karen til venstre fyller diesel på en Land Cruiser ved hjelp av en hevert. Teknologi som vi kanskje ofteste forbinder med småkriminelle som ønsker å tappe biler for drivstoff. I denne delen av verden er det vanlig å selge diesel (og bensin!!!) på syltetøyglass. Gutten på bildet måtte med jevne mellomrom suge nok luft ut av slangen til å få dieselen til å renne fra syltetøyglasset og over i drivstofftanken til den tilårskomne Land Cruiseren.

På tross av at det er betydelige helse-, miljø- og sikkerhetsspørsmål ved denne måten å håndtere drivstoff på, er ikke det hovedproblemet med dette bildet. Problemet er at denne gutten burde sittet på skolebenken. Litt tabloid formulert kan man si at Liberia har befolkning der de eldre er utdannet og husker tilbake til relativt gode tider før krigen, mens den voksne befolkningen er svært redusert etter krigen de siste par tiårene. Samtidig har ikke den oppvoksende generasjon tilbud om utdanning eller jobb. Om ikke denne situasjonen endrer seg, vil Liberia gå baklengs inn i framtida, med en stadig større gruppe av misfornøyd ungdom som ikke får realisert sine talenter eller brukt sine ressurser. Utdanning er alfa og omega for dette landet, og selvfølgelig for svært mange andre afrikanske land som er i samme situasjon.

Et apropos til teknologi. Heverten er selvfølgelig også et uttrykk for at det i Liberia ikke er allment tilgjengelig teknologi som er en selvfølge i andre deler av verden. Samtidig endrer moderne teknologi landet betydelig. I samtale med lederen for FNs Høykommisær for flyktninger (UNHCR) i Liberia kom det fram at flyktninger, og returnerende flyktninger, ikke lenger kommer uforberedt til stedet de reiser til. Og lokalsamfunnene som mottar dem er heller ikke uten kunnskap om at det kommer flyktninger. Med hjelp av mobiltelefoni, sosiale medier og og epost kontakter nemlig flyktninger familie, venner og annet nettverk og gjør egne avtaler før ankomst.

20120727-175203.jpg

20120727-200527.jpg

Jeg nevnte regntid, dårlige veier og Land Cruisere. Da vi nærmet oss Zwedru, nær grensen til Elfenbenskysten, var det full stopp i trafikken på et stykke av veien som var særdeles dårlig. Med enorme nedbørsmengdene som kommer i regntida bli veiene fullstendig ødelagt mange steder. Vannet omdanner det dypt røde afrikanske jordsmonnet til en slags tyktflytende leire og veilegemet, som er tørt og fast gjennom året, gir fullstendig etter. Resultatet kan du se på bildene.

Denne lastebilen hadde fått stans i bakkene. I forsøkene på å starte igjen hadde startmotoren brent opp, og bilen var da forståelig nok stillestående – omtrent midt i veien. De hadde stått der siden kl 8.00 om morgenen og da vi passerte ca kl 15.00 var det ingen tegn til den nye startmotoren som var bestilt fra Monrovia. Jeg forstår det kunne ta dager.

I mellomtiden hjalp trafikantene hverandre med å passere. På bildet ser du en Land Cruiser fra den tyske hjelpeorganisasjonen .welt .hunger .hilfe. som trekker opp en Nissan stasjonsvogn som nok ikke var tilstrekkelig utrustet for disse forholdene.

Det viste seg at akkurat mens vi sto der med biler som verken kom fram eller tilbake i bakkene utenfor Zwedru, fikk mobiltelefonen min nettkontakt og min gode venn, og Land Cruiser entusiast, Roger tekstet meg for å høre hvordan jeg hadde det i Liberia. Jeg sa jeg hadde det bra og at det ville han også hatt her ute med gjørme til knærne, gamle Land Cruisere og lange vinsjvaiere. :-)

20120727-174844.jpg
Tidligere viste jeg hvordan lederen for ADRA Liberia jobbet under stusslige forhold når han organiserte turen vår. Vår medbrakte journalist og fotograf, Hege Opseth, fra Bistandsaktuelt hadde det ikke mye bedre.

På bildet ser du henne, sammen med repr for lokal presse, avslutte en impromptu pressekonferanse med en lokal mann som bodde der den tragiske hendelsen hvor Kåre Lund ble drept fant sted for 9 år siden. Den gamle mannen står til venstre. Han kunne gi sin egen historie fra dagen – den var redelig og nøktern, men ikke desto mindre grusom. Hans fortelling om regjeringssoldater og opprørere som ikke så forskjell på sivilpersoner, humanitære aktører, venn eller fiende var opprørende. I motsetning til mange andre som hadde befatning med hendelsen spekulerte han ikke på hva som kanskje kunne ha skjedd. Det var ikke nødvendig – han hadde vært til stede.

Hege er en dreven journalist med mye felterfaring. Hennes erfaring, humør og ikke minst menneskelige egenskaper kom godt med på en tur som krevde mye av mange. Vi drar på tur med henne når som helst, Grattis med 40-årsdagen, Hege!!!

20120727-174944.jpg

20120727-175032.jpg

Hensikten med vår lille roadtrip i Liberia var bl.a. å besøke stedet hvor våre kollegaer ble drept. Seint på ettermiddagen på tirsdag ankom vi dette stedet på veien mellom Zwedru og Monrovia, like utenfor Toe Town ved et lite sted som heter Poker. Det var en liten bakke med tett skog hver side av veien – en nesten urovekkende vanlig afrikansk veistrekning. En slik vei som vi hadde kjørt milevis på tidligere i uka og som våre ADRA kollegaer må ha kjent ut og inn etter år på veien.

Det ble en sterk stund med alt hva Afrika kunne by på en sein, regntung ettermiddag i juli. En skog full av lyder, nysgjerrige tilskuere, trafikk, en beruset offentlig tjenestemann. Men også en familie som fikk se stedet der deres ektemann og far så brutalt ble tatt fra dem. Bloggen til Annika forteller godt om det hun kaller for sin egen Ground Zero. Jeg husker også tilbake til dagene i 2003 da vi søkte svar på alle spørsmålene om hvor våre folk var savnet. Vi stod foran presse, venner og kolleger og kunne bare formidle det vi hørte fra sprikende kilder. Nå fikk vi se det, hørt lydene og kjenne lukta av afrikansk jord.

Det ble både flott og vondt. Jeg har grini på en Afrikansk landevei…..og nå griner jeg jammen på flyplassen i Brussel også.

20120727-181945.jpg
I alle årene som har gått siden hendelsen har familien til Kåre Lund vært opptatt av å ikke glemme at det også er to familier i Liberia som opplevde store tap på landeveien utenfor Toe Town den ettermiddagen i februar 2003. ADRA Liberias Country Director, Emmanuel Sharpolu, og hans sjåfør, Musa Keita ble drept samtidig. Annika har ved alle anledninger hun er blitt bedt om å si noe de siste dagene (det har ikke vært få!) understreket at familien til Kåre Lund føler med det Liberiske folket som har lidd store tap gjennom år med borgerkrig.

Det siste jeg gjorde på denne turen var å se Christel møte ektefellene til de to Liberiske kollegaene til Kåre som ble drept sammen med ham. Jeg kunne ikke hjelpe for å tenke at dette er tre kvinner som lever svært forskjellige liv, men som har mye til felles. Jeg knipset dette bildet av dem i det jeg reiste avgårde til flyplassen. Familien Lund blir over helgen og får flere anledninger til å bli kjent med de liberiske familiene.

For meg gjenstår det bare å takke reisefølget for en flott og minnerik tur. Den inneholdt mye mer enn hva disse øyeblikksbildene viser. Noe av det siste jeg gjorde var å ta et par spark på en fotball med noen unggutter på stranda i Monrovia. Han til venstre på bildet nedenfor hadde på seg FC Barcelonas bortedrakt. Tross at den bar Iniestas navn på ryggen, bedyret unggutten at det var Xavi som var hans helt.

Denne bloggen ble påbegynt på Roberts International Airport i Monrovia. Jeg runder den av nå fra flyplassen i Brussel mens jeg venter på flyet til Oslo. Kontrastene er store mellom Liberia og Norge. Men kanskje ikke så store som vi skulle tro ved første øyekast. Det er to land med frihetselskende borgere som gjør det de kan for å bygge en god framtid for seg selv og sine barn. Vi har bare et lite forsprang i Norge. Liberia kommer etter.

20120727-181041.jpg

20120727-181100.jpg

-go

7 comments

  1. Thank you so much for sharing your feelings, thoughts and impressions from this poignant journey!

  2. Eyvind

    Interessant lesing. Utvilsomt mye mer som ble opplevd enn det vi får del i her. Det er slike oplevelser man vokser på og du begynner jo å bli en voksen mann :-)

  3. Carl Fredrik

    Tusen takk Geir Olav for at du deler tankene dine etter denne turen. Det gjør at vi som ikke kunne være med føler at vi har deltatt litt likevel.

  4. André

    Takk for en fin uke!

  5. Kristel T

    sterke saker… takk for at du deler

  6. Christel

    Tusen takk for at du var med oss, det ble en fin tur pga. at dere alle 3 var med, kunne ikke klart denne turen uten dere.

  7. Tilbaketråkk: A door wide open. | hegeopseth

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

%d bloggers like this: