Helt fraværende

(c) CC flickr.com/lets.book

Tidligere i høst anmeldte jeg oppvekstromanen ‘Nesten til stede‘ her på bloggen. Boka tar for seg hovedpersonen Bjørnar som lever med ett bein i Drammen og et bein Adventistkirka. Den har fanget interesse hos lesere både i og utenfor Adventistkirken og debatten har gått høyt på flere Facebook sider og blogger som Haralds blogg, Tenk litt og forfatterens egen blogg. Vi som har kommentert boka har varierende oppfatning om bokas kvaliteter, men det virker som mange både i Adventistkirken og i andre liknende miljøer kjenner seg igjen i kampen som Bjørnar kjemper.

Boka engasjerer. Noen er skuffet over at boka, etter deres mening, setter et miljø i et dårlig lys. Andre igjen avskriver boka som dårlig håndverk. Mange er oppbrakt over at bokas persongalleri kan knyttes til nålevende personer fra miljøet rundt ‘Fjord Høyere Skole’. Den diskusjonen er i beste fall juicy – den er ikke viktig.

Fra mitt utsiktspunkt ‘litt nede til venstre på adventistkartet’ reiser fortellingen om ‘Bjørnar’ noen spørsmål som er fraværende i debattene jeg refererer til ovenfor. Likeledes er det noen stemmer jeg savner i debatten: Hvor er dem som har tatt et oppgjør med de sidene av adventismen som skapte frykt hos Bjørnar – og allikevel forblir en del av menigheten. Hva er det som gjør at man forblir assosiert med en menighet som ikke i betydelig grad har endret teologi siden tida på 1970/80-tallet da Bjørnar herjet på fotballbanen og i tensingkoret. Handler det bare om kultur eller handler det også om teologi? Og kanskje aller mest spennende, hvor er dem som mener at Bjørnars indre kamp mellom to miljøer er unngåelig og kanskje til og med ønskelig? Hvor er stemmene til dem som framholder at sannheten må beskyttes og leves ut?

Kultur – høne eller egg?
‘Nesten til stede’ gir en fargerik beskrivelse av kultur jeg vil tro man finner i flere konservative frikirkemiljøer. Stramt definert sannhet, høye ambisjoner om å overbevise andre om denne sannheten, et skeptisk blikk på samfunnet utenfor og noen ‘symbolstandpunkter’ som viktige kulturmarkører. Jeg har ofte stilt meg spørsmålet om en slik kultur bare har sine årsaker i sosiologi eller om det er noe ved f.eks. frikirkenes teologi – trospunkter – som skaper en slik kultur. Når dogmene står sterkt er kultur er lettere å problematisere kulturen enn dogmene. Forskjeller mellom generasjoner forklares ofte med ‘kulturforskjeller’. Men er dette en enkel utvei – en måte å unngå å ta vanskelige diskusjoner om tro, gudsbilde og verdssyn? Hvor store kulturelle forskjeller har frikirkenes teologi rom for? Hva høna og hva er egget – kulturen eller teologien?

En unngåelig og ønskelig kamp for å veilede neste generasjon?
Som foreldre er vi opptatt av å gi neste generasjon det beste vi kan tilby og ikke videreformidle det som evt. var vondt fra vår egen oppvekst. Jeg har stor respekt for voksne som tar tydelige verdivalg i barneoppdragelse. Blant ungdomsarbeidet som kristne organisasjoner gjennomfører – herundre Adventistkirken – finner man det ypperste av sunne, karakterutviklende og fellesskapsbyggende aktiviteter for ungdom. Mange som har lest boka ‘Nesten til stede’ og også kjenner virkelighetens Fjord Høyere Skole framholder at de tre årene på internatskolen var de beste i en ellers uryddig ungdomstid. Men du finner også eksempler på miljøer som skaper det motsatte. Miljøer som dyrker motsetningene mellom dem som er ‘innenfor og de som er ‘utenfor’. Hvordan reflekterer disse miljøene rundt Bjørnars erfaring?

Hvorfor opprettholder man kontakt til slike miljøer?
Mange av leserne som har kommentert boka gir uttrykk for å kjenne seg igjen i hovedpersonens erfaringer og hans oppgjør med miljøet i menigheten i Drammen og på Fjord Høyere skole. Jeg hører med blant disse. Likevel har mange av disse personene opprettholdt kontakten med – og/eller er aktive i en eller annen funksjon i – menighetsmiljøet. Jeg hører med blant disse også. Men de personlige traumene som beskrives av leserne og kritikken som reises mot de religiøse miljøene er betydelige, og da gjenstår spørsmålet: Hva er det som gjør at man, tross alt, opprettholder kontakt og endog forblir aktive i å opprettholde og utvikle miljøene?

Har du refleksjoner eller synspunkter om ovenstående, så kommenter gjerne på bloggen.

Det er helt sikkert mange andre spørsmål som er verdt å diskutere. Eller ikke. Jeg har en mistanke om at mange velger å ikke diskutere, reflektere over eller gå langt inn i spørsmål som de jeg har skissert ovenfor. Det handler om å legge ting bak seg, opprettholde relasjoner til dem som står nær og skape sin egen vei gjennom i livet – med verdier og standpunkter man kan leve med.

Ikke en dum strategi.

-go

18 comments

  1. Tilbaketråkk: Tweets that mention Ab imo pectore » Helt fraværende -- Topsy.com

  2. nils

    Jeg er ikke sikker på om du får noe vettugt ut av eventuelle svar. For å bli i et system som har så sammenknyttede bindinger i form av familie og venner er det ikke sikkert at man reflekterer over hvorfor man er medlem. Hvis man innordner seg greit og ikke har så stor tvilsproblematikk er det vel like greit å være SDA som å inkluderes i andre former for felleskap. Når man er over de mest turbulente ungdomsårene blir vel livet ganske likt for mange middelklassemennesker. Livet består av jobb og oppfostring av barn.
    Som tidligere SDA lever jeg ikke ulikt det jeg er født og oppvokst med. Jeg deltar ikke i noen menighet, men i lokalsamfunnet rundt meg og i samvær med venner som er opparbeidet gjennom studier og arbeidsliv, i tillegg til de i lokalsamfunnet.
    Mange av de samme inkluderings og utstøtelsemekanismer finnes også her,men på andre premisser. Ok jeg går vel litt mer på kino og teater enn mange adventister og drikker lit mer vin. Dessuten har jeg få forbehold mht mat. Selv om jeg fortsatt unngår svinekjøtt. Enkelte ting kan ikke avvennes tydligvis, haha.
    Jeg omgås imidlertid ingen aktive adventister utenom familien og det er jo litt rart.
    Liker forøvrig veldig godt bloggen din.

  3. Bjørn Eivind Holm

    Hei Geir Olav,

    Du har hatt flere veldig gode innlegg i forbindelse med «Nesten til stede» og problemstillingene boken har reist. Takk skal du ha. Jeg oppfatter at du dreier skruen en omdreining til i forhold til det generelle «Hva opplevde du og hvordan har du taklet det siden…», som naturligvis også har sin misjon.

    Jeg har slett ikke noe fullgodt svar på det du skriver, men jeg vil komme med et lite innspill fra mitt ståsted, som jeg ikke synes har vært så veldig fremme i debatten.

    Jeg har vært pastor i adventistsamfunnet i 13 år. Jeg jobber nå utenfor menigheten, men er fortsatt svært engasjert i mange sammenhenger. Både før og nå har jeg vært opptatt av profetiene i Daniels bok og Åpenbaringen. Disse har jo vært helt sentrale i den adventistiske selvforståelsen. Samtidig er mange av skremselsbildene «Bjørnar» opplevde om endetiden hentet fra tolkninger av disse bøkene.

    Adventistsamfunnets forståelse av budskapet i disse bøkene har forandret seg mye fra 1970-tallet, og det med svært god dekning i tekstene. Mange vokste opp med fokus på sin egen prestasjon: «Er du rede til å stå for Guds domstol når ditt navn kommer opp i den undersøkende dom?» Dette er så godt som fraværende i dagens forkynnelse, i hvert fall så langt jeg kan bedømme.

    Mange har i dag fått øynene åpnet for at budskapet om dom i Daniels bok og Åpenbaringen faktisk fokuserer på at dommen er redningen for mennesker som har vært undertrykket. Gud lover å ta et oppgjør med overgrep og misbruk i en gal verden. Men litt karikert så har vi i mange år klart å fremstille det som om Gud er mest opptatt av å «avsløre» hvem som har spist svinepølse!

    Man kan alltid hevde at slike endringer er et resultat av å tilpasse seg tidsånden. Menigheten preges også av den tiden vi lever i, men akkurat denne endringen tror jeg er drevet frem av et grundigere studium av bøkene selv. I popularisert form tror jeg C. Mervyn Maxwells tobindsverk fra 80-tallet (tror jeg) var vesentlig: «God Cares» var tittelen og signaliserer en langt mer Gud-fokusert og evangelisk teologi enn den vi hadde servert tidligere.

    Dette er nok en forenklet utgave av den teologiske historien. Men hovedpoenget er at fokus i vår forståelse av dommen har endret seg fra mennesket til Gud, og det har vært svært positivt og svært mye mer bibelsk enn før. Og som pastor møtte jeg mange som var overrasket over å se hvor evangelisk budskapet i Daniels bok og Åpenbaringen faktisk var. Og jeg må si jeg gremmet meg over å høre dem referere hva de tidligere var blitt servert.

    Kanskje noen har følt behov for å kaste ut hele vår forståelse av endetid og dom. Det ser jeg ingen grunn til personlig. Temaet er bibelsk og evangelisk. Men at innholdet har trengt en radikal oppgradering er helt sikkert. Og vi må være åpne for at vi fortsatt trenger å lære mer.

    Bjørn Eivind

  4. Jeg skjønner om SDA menigheten kan oppleve at teologien blir noe snevert fremstilt i boka «Nesten tilstede.» Men siden det er sett gjennom et barns øyne, må jo barnet få lov til å feste seg ved det han husker. Persongalleriet er et større problem dersom noen føler seg krenket ved en lett gjennomskuelig anonymisering.
    Men det er et annet aspekt ved boka som gjør at jeg får lyst til å kaste meg inn i debatten,selv om jeg forlot menigheten i 1982.
    Det handler ikke bare om at menigheten skal se. For oss som har levd så lenge i «verden», handler det også om at «verden» skal få se. Vår opplevelse av oppveksten i menigheten har alltid vært så privat. Nå har vi fått en gul bok som vi kan kaste i fanget på de som måtte lure på hvordan det var å vokse opp som SDA. (Selv om ikke alt i boka stemmer med mine egne opplevelser. På menighetsskolen med tilhørende fritidsaktiviteter slapp vi unna problematikken i første del av boka.)
    Poenget mitt er at debatten ikke bare er rettet mot menigheten. Den handler like mye om å fortelle det norske samfunnet at noen norske barn vokser opp med denne virkelighetsopplevelsen.

  5. For mer utfyllende fra Yngvill Knutson Stenberg, se hennes egen blogg:

    http://yngvills-skrivestue.blogspot.com/2010/11/sda-igjen.html

  6. Jarle

    Jeg har lyst til å henge meg på bloggen og dette spennende tema. Jeg har jo mange andre 3 år på denne internatskolen som omtales i boka og samt mange år i menighet. Det har gitt meg mye, det beste det har gitt meg er fellesskap og mange ekte venner.
    Det har også gitt meg mange problemer, vanskelige stunder og sorg.
    Jeg har ofte lurt på hvorfor livet var så vanskelig som barn/ungdom – ja som voksen også.
    Noe av svaret er opplevelser fra dette miljøet som på ingen måte gjorde meg sterk ei heller ga noen særlig grunn til å sette pris på dette livet. Vi var jo endetiden nær.. Husk at jeg var barn..
    Jeg har ikke tenkt å gå mer personlig inn på akkurat dette her – men jeg har lyst til å si noe om hva jeg tenker fremover.
    Når jeg for noen år siden begynte å jobbe i en humanitær organisasjon – var jeg overrasket over hvor mange flotte mennesker som stod på for at andre skulle få det bedre. Her og nå – i dette livet. Medmenneskelighet var naturlig, og uten innblanding av religion og prestasjon i den retning. Når jeg studerte tema «frivillige organisasjoner» for få år tilbake sa en av forleserne gang på gang; «En organisasjon er ingen organisasjon uten menneskene som er i den».
    I forhold til hvorfor man holder kontakten med miljøer (menigheter, organisasjoner m.m.) må man spørre seg hva slags mennesker som er med,hva de står for. og målet.
    For meg er dette viktig, i forhold til identitet og hva jeg ønsker å formidle som muligheter til f eks mine barn.
    Jeg vil ikke si mye om hverken boka eller adventismen – jeg er ingen forfatter eller teolog.
    Men det jeg vet (for nå er jeg voksen) jeg vil formidle videre til min barn – at det finnes en raus Gud – som er inkluderende, god og som vil oss det beste. Alle kan komme til han……alle.
    Han har gitt oss dette livet – troen og håpet.
    Jeg kjenner når jeg skriver disse siste setningene så er de like mye til meg selv som til mine barn…jeg trenger å bli minnet om det gang på gang på gang.

  7. I gamle dager definerte kirkesamfunnene seg ut fra sine trospunkter. Postmoderne mennesker forkaster en slik snever måte å putte mennesker i boks på. De vil ikke la seg definere ut, om de ikke er enig i all teologien når det er så mange andre identitets-skapende faktorer. Her er et forsøk på å beskrive noen av dem med spesiell referanse til klassisk norsk Syvendedags-adventisme. Stikkordene er bare antydninger og på ingen måte uttømmende for overskriftene og det hadde vært ordentlig gøy å ha en dugnad på dette forslaget. Noen av dem er skrevet med tungen i munnviken og glimt i øyet:

    1. TROSPUNKTER: De 28. Punktene eller de 5 S’ene: Sabbath, Sanctuary, Second Coming, State of the dead, Spiritual gifts.

    2. ENDETIDSVOKABULAR: Dyrets merke, lovsløshet, Den falske profet, babylon, skjøgens døtre, forfølgelse, trengsel, bokrullen som sved i magen, ”resten av hennes ætt”, tre engler, profetiens ånd, babylon osv.

    3. PRAKSIS: Sabbaten, avhold, pasifisme, kosher, sabbatskole, høstinnsamling, TVS, nutolene, EGW, potluck, sommerstevne, speider, årsmøter, virksomheter, osv.

    4. TRADISJON: Protestantisk-metodistiske, anabaptistiske, sabbatsholdende, eks-karismatiske, tradisjons-skeptiske, premillenniale restorasjonister… ;-D

    5. KULTUR: Intellektuelle, rasjonelle, kritiske, autoritets-skeptiske, Ellen White siterende, Tyrifjord-mimrende, vedtektsdiskuterende, vegetarmatserverende, kakelskende , smykkeforsiktige, skapkaffedrikkende, salmesyngende, fest-nytende idealister.

    6. VERDIER: Bibeltro, bibelkunnskap, helhetstenkning, intellektuell integritet, utdanning, trosfrihet, bistand, helse, pioneerånd.

    7. ORGANISASJON: Global, sentralisert åndelig familie i sterk vekst med masse bra initiativ, institusjoner og jobbmuligheter nasjonalt og internasjonalt innen bistand, skole, media og helse.

    8. ANTIPATIER Helvetesforkynnelse, begrensning av tros og ytringsfrihet, karismatikk og sionisme.

    9. MULIGHETER: Med våre teologiske og praktiske særegenheter har vi en unik mulighet til å være brobygger mellom muslimer, jøder og kristne. Med vårt prinsippielle syn på trofrihet og stat og kirke kunne vi lede an i dialog mellom kristne og humanister. Med sabbatsteologien, vår skapelsesintegrerte teologi og alle vegetaroppskriftene kunne vi være pionerer i kristen økologi. Med vår åndelige forståelse av den sosio-politiske problemstillingen i Åpenbaringsboken burde vi gått Amnesty en høy gang. (En venn forteller om en statskirkeprest som i en bønnegruppe bad for adventistene om at de igjen skulle bli en profetisk røst i samfunnet. Håper han var profet!)

    10. RELASJONER: Familiefølelsen på godt og vondt, felles historie og fellesskap med mennesker man er vokst opp sammen med og er glad i.

    En jeg kjenner beskriver adventismen som et landskap. Spørsmålet er ikke om du liker hver stein eller busk , eller plasseringen av hytter og flytebrygger (slike ting kan diskuteres). Spørsmålet er om du trives i landskapet.
    En annen beskrivelse er som en familie… man lar seg ikke lenger definere ut av familien på grunn av noen punkter på et papir eller et mislykket juleselskap.

    Selv ser jeg naturligvis noen alvorlige svakheter ved SDA-familien min. (Hvor mange savnet ordene “Jesus-begestring” og “åndsfyllt” i beskrivelsen ovenfor? Du finner det, selvfølgelig, men i de fleste tilfeller ikke som dominerende kulturkjennetegn). Men jeg ser også store muligheter. I tillegg har jeg til nå vært overbevist om at svakhetene kan rettes opp og at det tross alt går den rette veien med oss. Også er jeg etter 39 år blitt veldig glad i familien.

    Hadde jeg opplevd familien som så dysfunksjonell og ensidig at jeg ikke lenger kunne være meg selv, ville jeg nok tenkt at jeg burde forlate den og kanskje finne meg en annen familie. Heldigvis opplever jeg det ikke slik. Men bare jeg prøver å forestille meg et slikt scenario, skjønner jeg hvor drastisk det ville være og jeg får stor respekt for de som har funnet det nødvendig å gå ut for å bevare sin personlige integritet.

    Selv har jeg heldigvis opplevd stor takhøyde for mine reformasjons-forslag, og jeg får følelsen av at det er både rom for meg og bruk for meg. Newbold College, Adventistenes universitet i England, hvor jeg tok og fremdeles tar min utdanning, har oppmuntret meg noe enormt. Der er ingen spørsmål tabu, og holdningen er at lojalitet innebærer nettopp å stille de viktige spørsmålene for å teste om svarene våre holder. Jeg innbiller meg at det var nettopp en slik holdning pionerene våre en gang for lenge siden også hadde – den gang adventistfamilien ble stiftet.

    Denne kommentaren finnes også på Haralds blogg:
    http://haraldsblogg.blogspot.com/2010/11/hvorfor-tilstede.html

  8. nils

    Harald, godt skrevet og fin gjenkjennbarhet i mye av det du skriver. Du er sikkert en god person for tvilende unge sjeler. Samtidig er det vel slik at de som har lykkes godt i et system alltid vil forstå en problematikk nettopp utfra det? Hvor er de tvilende, men som likevel holder fast ved sin barnetro? Er det et sted for dem? Deres stemmer har ikke vært synlige i alle diskusjonene.
    Vi frafalne har vel ingenting i denne bloggposten å gjøre? Men igjen min barndom og ungdom er på mange måter en lukket bok. Det er ingen forbindelseslinjer mellom meg og det oppvekstmiljøet jeg var i. Mesteparten er jo selvvalgt og jeg angrer ikke. Gud er tilstede i mitt liv. Men «adventistbygden» er jo ikke oppsøkbar på samme måte som et lokalsamfunn man kan komme tilbake til når man er blitt voksen og ser at man også hører hjemme der. Det er ingen virituell hyttebygging som muliggjøres. Kun tilstede i ferier i overført betydning?

  9. Krangelsen

    Det har tatt litt tid å fordøye boka og debatten. Mange følelser rundt dette er vanskelig og teorien/teologien heller ikke så lett å få oversikt over. Jeg har valgt å bli i menigheten, men tenker at Gud er større enn det som kan rommes i menighetens forsøk på å definere hva som er sannhet. Søker fortsatt etter et klarere bilde av hvem Gud er og hva det innebærer for livet mitt at jeg vil «følge Jesus». Jeg opplever at det adventkirken underviser om hviledagen, om voksendåp og at Gud ikke skremmer oss med et evig brennende helvete – er viktige punkter.
    Takk til BO fot boka og til GO for bloggen! Vi trenger å tenke oss om og strekke oss enda litt til,

  10. Kranglesen: Hva skal vi strekke oss etter ? Skal vi kunne måle vår prestasjon i helliggjørelse, eller holder det med nåden ?
    Hvordan skal vi følge Jesus ? Er det sånn at Ted Wilson oppsummerer sannheten ved å si f.eks at alle som holder søndagen hellig har dyrets merke…….osv…… ?

    Enig med deg at Gud er mye større enn det en menighet kan romme.

    Nils: Glad for at noen ( Bjørn Olav Nordahl ) har åpnet den «lukkede boken» som er min barndom også. Og jeg er glad jeg har funnet en tro som tillater meg å tvile også :)

    Harald: Punktene du skriver må jeg humre og le litt over. Takk :) Samtidig minner de meg om dåpsbeviset mitt fra ca 1979. Lurer på om adventister fortsatt må signere på dåpsbeviset at de tar «hele pakken» eller kan en adventist drikke kaffe……og attpåtil si det høyt på sabbatskolen ? Kan en advantist tro på evolusjon og fortsatt være fullverdig adventist. Kan en adventist ha hull i ørene til tross for at Ellen G White sier man ikke skal ha smykker ? Poenget mitt er å spørre: Må adventister være enig i «hele pakkeløsningen» ??? Jeg savner gamlingene i debatten !! Er alle gamlingene ferdig reformert eller sitter de på sidelinja nå og gleder seg over at «rystelsen» endelig er i gang ?

    Takk for at dere blogger. Det gleder en eks-SDA. Det er den mest spennende sabbatskolen jeg har vært med på i hele mitt liv :)

    Hilsen en helt fraværende som har vært borte lenge.

  11. Krangelsen

    Må bare kommentere det med å strekke seg litt lenger. Min uttalelse var ment å støtte opp under en takk til de (boka, bloggen mm) som hjelper oss å se nye sider av en sak, utvide horisonten – og at vi på den måten «strekker oss».
    Ikke et innlegg i debatten om «helliggjørelse»/perfeksjonisme. Hilsen til sau nr100 ;) NKA

  12. «Would you tell me, please, which way I ought to go from here?»
    «That depends a good deal on where you want to get to,» said the Cat.
    «I don’t much care where–» said Alice.
    «Then it doesn’t matter which way you go,» said the Cat.
    «–so long as I get SOMEWHERE,» Alice added as an explanation.
    «Oh, you’re sure to do that,» said the Cat, «if you only walk long enough.»
    (Alice’s Adventures in Wonderland, Chapter 6)

    Jeg skulle ønsket vi i Adventistsamfunnet hadde lært litt av denne katten. Alice vet ikke hvor hun kommer fra eller hvor hun har havnet. Hun bryr seg heller ikke så mye om hvor hun skal, bar hun når fram til «en plass» (somewhere). Hennes strategi ser ut til å være å spørre katten om hvilken retning hun bør ta, for katten virker som han har vært der lengere enn henne.

    Katten på den andre siden, ser ikke ut til å være enig i hennes strategi, å be ham om å fortelle henne rettningen til «somewhere», og prøver heller å hjelpe henne ved å stille spørsmålet «hvor vil DU gå?»…

    Jeg tror mange har det som Alice, vi vet ikke hvordan vi har kommet hvor vi er, vi forstår oss ikke helt på samfunnet vi har havnet i, og vi bryr oss egentlig ikke så veldig mye om hvilken rettning vi skal ta i dette samfunnet, bare vi kommer oss til «et sted» hvor vi kan finne litt orden og tilhørighet i dette wonderland.

    Men jeg tror det er noen forskjeller i vår tid. Alice har bare en katt å forholde seg til, vi har flere katter. Alice sin katt stiller heller spørsmål, våre katter har en tendens til å gi oss svar med en klar rettning. Noen har til og med svaret og rettningen pekt ut før vi har fått sjangsen til å stille dem spørsmålet. Alle disse svarene og rettningene er et problem, spesiellt når alle peker i forskjellige rettninger.

    Det å komme fram til «somewhere» tror jeg er veldig viktig, men jeg vil nok holde med katten i Alice hvis noen kommer og spør meg om rettningen til «somewhere». Jeg tror mer på kattens magiske tro på å heller stille de riktige spørsmålene, for så å håpe at spørsmål som «hvor vil DU gå?» vil kunne innspirere og vekke til livet Alice EGEN levende rettningen til «somewhere»…. «if you only walk long enough.»

    Jeg tror med andre ord at teologien er kulturen, og at kulturen er den levende teologien.. ;)

  13. @ nils
    Jeg oppdaget nettopp at det hadde kommet flere kommentarer her.Takk til alle sammen. Det er spennende å lese.
    Nils, du skriver:

    «Samtidig er det vel slik at de som har lykkes godt i et system alltid vil forstå en problematikk nettopp utfra det?»

    Jeg synes det er spennende at du plukker opp dette, av to grunner. For det første fordi det har vært mitt argument når adventister har kommentert boken til Bjørn Olav med at: Vi opplevde det ikke sånn…. «Vi» i denne sammenhengen er de 20-30% av de oppvoksende kull som ble. Vi er faktisk i mindretall.

    For det andre er det nettopp mitt poeng eller mitt vitnesbyrd at min egen følelse av «å lykkes» i møtet med «systemet»(eller sagt med mine ord: At jeg kan være meg selv med min tvil og min tro) er en av grunnene til at jeg ble og at jeg trives. Jeg er fullt klar over at jeg er begrenset av min egen erfaring her, selv som jeg med min gode fantasi, samt gode venner som har gått ut, ikke har problemer med å sette meg inn i andre scenarier.

    Du skriver videre:

    «Hvor er de tvilende, men som likevel holder fast ved sin barnetro? Er det et sted for dem? Deres stemmer har ikke vært synlige i alle diskusjonene.»

    På flere sosiale medier er det tatt til orde for et lukket forum, der de som ikke ble, (og kanskje andre som sliter) kunne møtes under fullt navn og snakke om barne tro, nåværende tro og om det som var og som er. Kanskje til og med avtale å møtes. Skal man gå gjennom en kultur-spesifikk baggasje, kan det være mye nytte i å sortere den sammen med andre med liknende baggasje. (Vi er en gjeng i menigheten min som opplever dette for tiden – og det er veldig bra.)

    Dersom dette er et behov flere føler på, lurer jeg på hvem som med troverdighet kunne moderere/ta initiativ til et slikt najonalt forum. Dette ville jo være tiden til å opprette noe sånt, mens mange fremdeles følger med på blogger og facebook. Nyheten ville kunne spres raskt. Men hvem kunne vi spørre om å ta initiativet? SDA? Karin Blesheim? Bjørn Olav? Espen Utaker? Finn Myklebust? Hvem som helst?

    Og hva skulle kriteriene være for å få være med?

    Noen tanker, noen?

    (Ta gjerne også kontakt på epost:harald(punktum)giesebrecht(AT)adventist(punktum)no eller på facebook, om betraktningene ikke passer her.)

    Harald

  14. Jeg følger debatten med interesse og skulle ønske vi hadde snakket åpent og ærlig om disse tingene for noen ti-år siden. Harald, du har fanget opp noen spørsmål som går igjen på flere sosiale nettsteder.

    For eksempel stod dette sørsmålet på Tenklitt-bloggen: «Hva kan man gjøre for å senke terskelen enda mer for at mennesker som for eksempel sliter med sin samvittighet på grunn av en religion de aldri selv har valg, kan snakke sammen?»

    Og jeg svarte med ett innlegg som jeg nå kopierer hit:

    «Jeg tror SDA gjør lurt i å holde åpne noen sjelesorg – kanaler rundt dette temaet. Det er lett å gå inn i et forsvar og si at vi som opplevde det slik burde ta dette «på kammerset med våre foreldre.» Men, folkens !! Dette handler IKKE om enkeltpersoner men om ADVENTISKULTUREN.

    Adventistkulturen er formet veldig mye av Ellen G White og hvordan folk ANVENDER hennes skrifter. Mitt første møte med Ellen G White var da jeg så henne på flanellografen i barnesabbatskolen. Hun ble en del av mitt liv. Jeg møtte henne på gudstjenester, i bønneuker, i bøker jeg fikk i dåpsgave, pensumlitteratur på menighetskolen og på TVS, til og med i speidergradene. Et hvert SDA hjem hadde en liten hyllemeter med EGW litteratur. Jeg tok dessverre til meg svært mye av det jeg leste/hørte/opplevde og lesset det på samvittigheten min.

    En gang rundt 1980 hadde vi fått ei fresh ny gymlærerinne på menighetskolen. I en gym-time hadde hun med seg en kassettspiller. Hun satte på musikk til oppvarming, og vi lærte å danse polka. Midtveis i polkaen gikk noen av jentene og satte seg på benken. De ville ikke være med, for polka var syndig. Dermed ble vi andre, der og da, ufrivillig opplyst om enda en sannhet vi måtte forholde oss til. Ett av mange, mange eksempler på hvordan livet langsomt ble fylt med synd.

    Synderegisteret avhang av hvor mye Ellen G White folk i vårt SDA miljø hadde lest, og hvor mye foreldrene og andre omsorgspersoner greide å snappe opp av dette, og deres evne eller vilje til å være en motvekt. Dette er/var noe av adventistkulturens utfordringer. Dobbeltmoralen oppstår når man ikke skal gjøre noe som ”fører en bror til fall”. Da er det plutselig ”broren” som får legge lista selv om andre mener noe annet. ”Brødrene” som fikk legge lista da jeg var barn, tenåring og ung ansatt i SDA, de var betydningsfulle og de hadde lest mye.

    Jeg har fått spørsmål etter Prosess om hvem det var som fylte livet mitt med regler. Noen antyder at jeg burde ta dette ”oppgjøret” på tomannshånd med mine foreldre. Men synden kom inn i livet mitt gjennom så mange kanaler. Jeg kan ikke holde mine foreldre eller andre enkeltperosner ansvarlige for innholdet i Sabbatskolelekser, gudstjenester, bønneuker, menighetskolen, egen lesning 3 om dagen og 5 på sabbaten med EGW som lys og veiviser, andakter i alle mulige sammenhenger osv.

    Vi møtte sjelden noen som sa høyt at de hadde andre meninger, eller kom med refleksjoner som balanserte Ellen G White inn i vår tid. Jeg tror rett og slett at få voksenpersoner VAR KLAR OVER hvordan dette virket inn på sånne som meg.

    Da jeg begynte på TVS i 1984 ble jeg med ei av mine mange nye venninner på rommet hennes på jenteinternatet. Hun hadde noe veldig spennende, ulovlig som hun ville vise meg. Jeg forventet at hun skulle trekke frem en pils eller i det minste en pakke røyk, kanskje en tatovering eller noe. Men hun tok frem ukeblader og romantikk! Det fikk hun ikke lov å lese. Det står hos Ellen G W f.eks på side 423 i ”Barnet i hjemmet” og på side 322-323 i ”Det kristne hjem.” Denne ettermiddagen på jenteinternatet i 1984 sendte jeg mine foreldre en takknemlig tanke og var veldig glad for ALT jeg hadde lest av Margit Söderholms bonderomantikk , Hjemmet og Norsk Ukeblad. En slags vemodig liten påminnelse om at livet kunne vært mye verre.

    En ukritisk lojalitet mot Ellen G White og ANVENDELSEN av hennes tekster holder i gang en stilltiende, samtykkende kultur der få mennesker tør si høyt hva de egentlig mener for ikke å ”støte” noen.

    Jeg tror det er nødvendig at adventistsamfunnet tør diskutere Ellen G White. Det vil senke terskelen slik at folk tør snakke om det.»

  15. Åsmund Knutson Aukland

    Jeg har ikke lest den omtalte boken, men har oppfattet budskapet gjennom andre som har lest den. Selv har jeg vært medlem i SDA og har vært preseptor ved THS i 1968. Det er klart at en skole med en målsetting som er ideell alltid vil bli utsatt for kritikk. Foreldre vil gjerne gi sine barn det de selv setter høyest i livet. Og da sender de dem gjerne til en skole som står for de verdiene de selv akter som de beste. Opposisjonsalder hører med til en ungdoms selvstendiggjøring, og det skal ikke så mye til at en ungdom derved velger andre verdier enn de foreldrene står for. Da kan de ofte mistolke sine foreldres hensikter, og de kan se foreldrene som trangsynte, dumme og rett og slett ondsinnede. Man er umoden de første ungdomsårene. Og noen binder seg også i voksen alder til de forestillinger de gjorde seg i barne- og ungdomsalderen. Men noen vil, når de selv blir foreldre og besteforeldre kunne forstå at det var av kjærlighet og omsorg, og ikke av trangsyn og dumhet at foreldrene ledet dem inn på den veien de selv hadde funnet som det beste i livet. Det er jo så at SDAs religiøse syn representerer en minoritet, og det skal styrke og mot til å være forskjellig fra «massen». Det er ganske lett å vinne en ufortjent sympati hos massen ved å henge ut sitt barndomsmiljø og oppvekstmiljø. Media og folkemeningen er alltid rede til å honorere slikt, og det vil styrke ens ego. Jeg skal ikke dømme dem som tar et oppgjør med sitt oppvekstmiljø. Det er selvsagt et hvert menneskes rett og plikt å velge det man selv mener er rett i livet. Men tred varsomt, og ikke heng ut dem som engang ga deg det beste de visste å gi. Du kan engang oppleve å få den samme behandling av dine etterkommere. Og du vil føle det sårt.

  16. 1. Man bør kanskje ikke kommentere på bakgrunn av andre følelser om en bok… Les den selv – så kommenterer…

    2. De som blir såkalt «kritisert» i boka føler seg ikke kritisert selv. F.eks. mora til Bjørnar, hun kommer ifølge faren til Bjørnar godt ut av det faktisk. Det er merkelig at folk som ikke er nevnt i boka tar andres «kritikk» på sine egne skuldre og føler et enormt ansvar for å fortelle om det…

    • Åsmund Knutson Aukland

      Jeg har ikke kommentert boken, Linn Maria. Men jeg har kommet med noen tanker om hvordan man uten egentlig å ønske det kan komme i skade for å mistolke den kjærlighet og omsorg man har blitt vist. Jeg er snart 78 år gammel, og jeg kan nå se hvordan jeg selv kunne ønske å endre ting jeg har sagt og gjort. Introspeksjon er nødvendig for oss alle, både for meg og for andre.
      Min far døde da jeg var 18 år gammel. Det er så meget jeg nå kunne ønske jeg hadde sagt til ham og til min mor for å vise kjærlighet og takknemlighet.
      Men jeg tar rådet ditt. Jeg vil lese boken.

      • nils

        God vilje og intensjoner er ikke alltid nok. Oppfatter ikke at denne boken handler om mistolkning av kjærlighet og omsorg. Først å fremst en roman som beskriver allmenne prosesser hos unge famlende mennesker satt i et temmelig spesielt miljø. Samtidig en roman som beskriver en tid som er forgangen, men som gir høy gjenkjennelsesfaktor hos oss som vokste opp innenfor Adventistsamfunnet. For konvertittene slik som Åsmund var det vel annerledes. Man velger å gå inn i noe som voksen, med muligheter til et større perspektiv på de mekanismene som virker i et lite trossamfunn. Man hadde erfaringer annet steds fra og derved større motstandskraft.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

%d bloggers like this: